Midlertidighetens pris

NAV bruker i stor utstrekning private aktører til å gjennomføre ulike arbeidsrettede tiltak, blant annet AMO-kurs (arbeidsmarkedsorienteringskurs). NAVs anbudssystem stiller store krav til fleksibilitet hos kursveiledere og bedrifter som tilbyr kurs i dette markedet, med lite forutsigbarhet eller mulighet for planlegging.

De innleide kursveilederne som har ansvaret for å få andre til jobb, har selv ikke faste jobber. De går på kontrakter med alt fra en uke til høyst seks måneders varighet. Lengre kontrakter er ikke vanlig. Mange har lang utdanning og arbeidserfaring, og har gjerne jobbet i ledende stillinger tidligere. De burde ha mulighet for fast jobb, likevel blir mange fortsatt i denne bransjen.

Desentralisert ansvar

NAV har desentralisert sitt ansvar og dilemmaer med å innfri arbeidslinja i NAV-reformen helt ned på personnivå. De innleide veilederne i dette markedet jobber under målstyring, og må selv delta i anbudsmøter og personlig forsvare hvordan de har tenkt å løse oppgaven med å få kursdeltakerne i jobb. Tidligere var dette bedriftsledelsens oppgave.

NAVs krav til fleksibilitet bidrar til en arbeidsform som krever både dugnadsarbeid og improvisasjon. Veilederne forhandler lønn og avtaler individuelt, under forhold som preges av hemmelighold, og den enkelte står mer ubeskyttet i arbeidslivssituasjonen. De må stadig leve med muligheten for at bedriften ikke får nye kurs, og på kort varsel kunne omstille seg til ny jobb. Dette samtidig som de jobber for å få kursdeltakerne over i helst faste jobber.

Dette konkurransepregede markedet fører til at veiledere må bevege seg mellom ulike leverandører, og med dette er også kunnskapskapitalen de representerer i stadig bevegelse. NAV etterspør stadig ny kompetanse i forbindelse med AMO-kursene, og veilederne oppdaterer seg gjerne med ny kunnskap for fortsatt å være attraktive i markedet.

Velferdsstatens verdier

Etter selv å ha erfaring fra dette markedet ble jeg nysgjerrig på hva som gjorde at veilederne ønsket å stå i jobben tross disse rammebetingelsene. Gjennom et seks måneders antropologisk feltarbeid hos en privat kursleverandør fant jeg verdier som del av drivkraften for veilederne i denne jobben. Verdier som også er tilknyttet oppbyggingen av velferdsstaten.

Den norske velferdsstaten er bygd på en drøm om større likhet, og en kamp mot fattigdom og nød. Gjennom kulturell tradisjon har autonomi og selvråderett vært ledemotiv i oppbygningen av en sterk stat. Velferdsstaten er et viktig redskap for å skape frihet, forstått som individuell uavhengighet. Ambisjonen er å bidra til et verdig liv for alle. Velferdsstaten er skapt av en sterk og tillitsfull optimisme til statens kompetanse til å ville det gode for befolkningen, og praktisere denne gode intensjonen.

Tillit og autonomi

I oppdraget med å få kursdeltakerne over i jobb bygger veilederne relasjoner med deltakerne slik at det skapes tillit, åpenhet og en opplevelse av likeverd. Alle parter står i et gjensidig tillitsforhold, hvor målet er at kursdeltaker skal komme ut i betalt jobb. Velferdsstaten ønsker å gjøre de arbeidsledige uavhengige, og med dette få selvråderett over sitt liv.

Veilederne mener å ha høy grad av frihet i jobben, med hvordan de gjennomfører kursene. Dette gir muligheten for en kontinuerlig selvutvikling og selvråderett i jobben, og en følelse av en mening. Der hvor veilederne ikke opplever tilhørighet til bedriften og har liten innflytelse, gir møte med deltakerne en opplevelse av jobben som så verdifull og meningsfull at rammebetingelsene kan virke å bli underordnet.

Midlertidighet har en pris

Med sine midlertidige og kortvarige oppdrag kan kursveiledere sies å være en del av det utviklingsøkonom Guy Standing kaller en ny global klasse: prekariatet. Veiledere viser engasjement på egne og bedriftens vegne, men de har ikke noen innflytelse på bedriftens utvikling på grunn av sin løse tilknytning, og er mer å regne som nomader i arbeidslivet.

Siden de fleste må være selvstendig næringsdrivende for å kunne jobbe i dette markedet, mangler de rettigheter til velferdsstatens ordninger, som pensjonsordninger, sykepenger eller arbeidsledighetstrygd. Når de får oppdrag, jobber mange så mye de kan og ser seg gjerne ikke råd til å ta seg fri eller ferie. Planlegging blir vanskelig og livet uforutsigbart.

Da jeg startet mitt feltarbeid hos en privat kursleverandør økte antall kurs hurtig, og de leide stadig inn nye veiledere. Men etter hvert i denne perioden mistet de kursene igjen, og måtte omstille seg. Kursveilederne mistet jobben, og bedriften måtte si opp lokaler. Da jeg i ettertid sjekket ut hvor disse veilederne fikk jobb var det utelukkende i nye midlertidige stillinger, de fleste hos lignende aktører. Flere var oppgitte. De hadde søkt seg til mer faste jobber, men hadde ikke fått dem. Kan det være at det å ha jobbet i en prekær arbeidssituasjon over tid gjør det vanskelig å komme inn i fast jobb?

Er det slik at disse kompetente arbeidstakerne drives av verdier og idealisme? Eller blir det forklaringsmodeller for å skape mening i en vanskelig arbeidssituasjon? Uansett hva som gjør at veilederne er villige til å stå i denne jobben er paradokset at de som skal få andre i jobb, selv ikke har noen arbeidssikkerhet. De som profiterer på dette er NAV som gjennom anbudssystemet driver ned lønn og priser, og de private aktørene i markedet, nå kjent som velferdsprofitører.

Av Turid Eilertsen, coach og sosialantropolog

Kronikkforfatteren har skrevet masteroppgaven «Veien til verdighet? Rammebetingelser og sosial samhandling ved AMO-kurs.» Oppgaven bygger på et halvt års feltarbeid hos en privat bedrift som leverer AMO-kurs til Nav. Hele oppgaven er tilgjengelig på www.turideilertsen.no

Denne kronikken sto på trykk i magasinet Velferd 1-2016. Klikk her for elektronisk utgave.

Les også intervju med Turid Eilertsen.