Sykefraværspolitikk på bakrommet
I mer enn 35 år har norske arbeidstakere hatt rett til full lønn under sykdom. Gang på gang har det kommet forslag om innstramminger i ordningen, med lavere ytelser til arbeidstakere og større økonomisk ansvar for arbeidsgivere. Gang på gang har slike forslag blitt forkastet.
– Ordningen framstår som nærmest urokkelig, konstaterer forsker Anniken Hagelund ved Institutt for samfunnsforskning.
Hagelund har nylig gitt ut boka Sykefraværets politikk, der hun tar for seg utviklingen i norsk sykefraværspolitikk siden ordningen med full lønn under sykdom ble innført i 1978.
Gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) har LO, NHO og de andre arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene siden 2001 hatt de facto vetorett mot endringer i sykelønnsordningen. Det har effektivt hindret politikerne i å gjennomføre kutt.
– Den politiske prisen blir for høy og vetomaktene for sterke, konstaterer Hagelund.
Mange kutt i Sverige
De resultatløse forsøkene på å endre den norske sykelønnsordningen står i sterk kontrast til situasjonen i Sverige, der regjeringer både til høyre og til venstre har foretatt innstramminger.
Ulik økonomisk situasjon i de to landene kan spille inn, men andre forhold er vel så viktige når man skal forklare at svenskene har gjennomført en rekke kutt, mens den norske ordningen knapt har vært til å rokke, mener Anniken Hagelund.
– Jeg tror mye av forklaringen ligger i det tette samarbeidet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Dette samarbeidet har vært mye tettere i Norge enn i Sverige. Også i Sverige har partene i arbeidslivet gitt uttrykk for sine meninger, men de har i større grad stått på sidelinjen.
Politikk på bakrommet
Samtidig som IA-avtalen hindrer sykelønnskutt, pålegger den regjeringen og partene i arbeidslivet å finne andre tiltak for å få ned sykefraværet. Resultatet er et omfangsrikt system for oppfølging ved sykefravær, som i stor grad er utformet gjennom forhandlinger på bakrommet.
– Man har innført et omfattende oppfølgingsregime, som har store kostnader og berører mange. Endringene er vedtatt i forhandlingsrommene, med liten offentlig debatt. Det er et demokratisk problem, mener Anniken Hagelund.
Denne artikkelen sto på trykk i Magasinet Velferd 4-2014.
