Vi kunne ha fortalt om...

Vi går selvsagt inn med tiltak til den enkelte familie og bruker de verktøyene vi har tilgjengelig, men hvor ofte forteller vi om det vi ser til andre, og deltar i den offentlige debatten på bakgrunn av det vi har erfart?

Vi kunne blant annet ha fortalt: hvor kummerlige boforhold mange barnefamilier lever i; hvor mange ganger enkelte barn under omsorg av barnevernet må flytte; hvor prekær mangelen på fosterhjem er og hva dette fører til for dem som må vente; hvor lang saksbehandlingstid det er i fylkesnemda og hvilken belastning dette er både for barna og for foreldrene.

Og vi kunne ha fortalt om mangel på differensierte tiltak; om hvor mange barn under omsorg fra andre land som «forsvinner» tilbake til hjemlandet; om hvor høy turnover det er blant de ansatte.

Og vi kunne ha kommet med konkrete forslag til hva som må til for at flinke kollegaer skal orke å stå i jobben sin.

Er vi tilliten verdig?

Vi kunne også ha delt alle solskinnshistoriene, for de er det også mange av.

Utdanningsinstitusjonene er synlige i mediene, barnevernledere og politikere uttaler seg i mediene, men hvor er vi som er i direkte kontakt med brukerne? Hvorfor er vi i så liten grad med på å sette dagsorden på debatten?

Er vi tilliten verdig når vi stilltiende aksepterer og forholder oss lojalt til det byråkratiske systemet vi er en del av, i stedet for å skape debatt? Vi kunne gjort det bare ved å løfte fram noen av problemstillingene vi blir kjent med gjennom jobben vår som sosialarbeider.

Hvor skal lojaliteten ligge og hvordan skal vi sikre at vi tar de riktige beslutningene?

Ifølge Ruth H. Olsen og Siv Oltedal (2007) dreier sosialt arbeid i praksis seg om å omforme beskrivelser fra klientens livs- og erfaringsverden til en byråkratisk systemverden. Skal vi akseptere at det er slik faget vårt skal være?

Gå i partnerskap

Gjennom mitt masterstudium, sosialt arbeid i partnerskap, lærer vi å ha fokus på et likeverdig samarbeid mellom sosialarbeidere og brukere og mellom tjenester, organisasjoner, utdanning og andre samfunnsinstitusjoner. I studiet er brukermedvirkning og partnerskap hyppig brukte begreper. Ifølge Tor Slettebø (2008) er brukermedvirkning et perspektiv som legger brukernes interesser til grunn i utformingen av tjenester og tiltak, i stedet for bare de faglige, profesjonsmessige eller økonomiske interessene. En annen viktig forutsetning for brukermedvirkning er anerkjennelse og personlige relasjoner.

Dette mener jeg at vi må strekke oss mot og i større grad ha vår oppmerksomhet på i vårt arbeid. Vi må utfordre hverandre og tørre å stå på barrikadene.

Det er veldig inspirerende å være student på masternivå. Jeg er svært fornøyd med måten studiet er organisert på, og jeg håper studiet kommer mine brukere til gode ved at jeg går i partnerskap med dem.

For å gjøre dette må jeg tørre å gi fra meg noe av den makten jeg som yrkesutøver har, til dem som kan bruke den til å endre i sitt eget liv. Det handler om å ha tillit til den personen vi er satt til å hjelpe.

Litteratur:

* Olsen, R. og Oltedal, S (red.) (2007): Blikk på praksis. Sosialarbeidere forteller fra yrkeslivet, Gyldendal Akademisk

* Slettebø, T (2008) Foreldres medbestemmelse i barnevernet. Trondheim, NTNU (doktoravhandling for graden dr. polit)