Fra almisse til universelle ordninger – og tilbake igjen?

Er vi på vei tilbake til et almissesamfunn? La oss se historisk på det.

Den liberale statens, 1800-tallets laissez faire-stat sin hovedtanke var forsørgelse som eget ansvar, for individet eller familien. Vilkåret for å få hjelp var strengt, omfanget av mottakere tilsvarende beskjedent. I 1863 var fattigunderstøttete fire prosent av befolkningen – i 1995 fikk hver tredje innbygger permanent eller midlertidig hjelp fra folketrygden.

Almissen, gitt personlig eller via kirken, var den liberale statens ene hovedform for å løse fattigdomsproblemet. Den neste var legd, den fattige gikk på rundgang eller ble satt bort etter en omvendt auksjon, der den vant, som tok den fattige billigst. Den tredje hovedformen var institusjoner som arbeidshuset, med pliktig arbeid som vilkår for underhold.

Fra den liberale staten til sosialhjelpstaten

Fra om lag 1880 til 1920 ble den liberale staten erstattet av et system kalt sosialstat, eller mer presist med historikeren Anne Lise Seips ord – sosialhjelpstaten. Den private veldedighet varte ved, men det offentlige gikk inn med et mer omfattende ansvar enn før.

Sosialhjelpstatens kjennetegn var: 1) Organisatorisk: et privat-offentlig blandingssystem, med stor plass for private organisasjoner; 2) Én målgruppe: et klientell som kun omfattet de svakeste, eller en viss avgrenset gruppe; 3) Behovsprøving og et forholdsvis beskjedent nivå på ytelsene.

Sosialstatens ideologi var å understreke egenansvaret, for eksempel slik at trygde-nyteren sjøl helt eller delvis finansierte trygden etter et forsikringsprinsipp eller skatteprinsipp. Trygd var da sjølhjelp.

For dem som ikke maktet dette, var det avgjørende om en var en verdig trengende. Verdig var de som av uførhet eller andre grunner ikke kunne forsørge seg sjøl, og de som ville og kunne arbeide, men ikke fikk arbeid.

Et begrep om arbeidsløshet som skilt fra latskap ble utviklet.

Velferdsstaten vokser fram

Gjennom en omfattende systemkrise i det borgerlige samfunn i mellomkrigstida vokste så velferdsstaten fram. Perioden kan en datere fra 1935, eller kanskje fra 1945. Noen vil si at den kulminerte rundt 1980, og at den seinere ikke er nedbygd, men ombygd. Andre vil hevde at et nytt system kan stå på terskelen.

Les hele Knut Kjeldstadlis kronikk om velferdsstatens utvikling i Velferd nr. 5-2012. Elektronisk versjon kan kjøpes her

Kronikken bygger på et innlegg Kjeldstadli holdt på Velferdkonferansen 2012: «Velferdens grenser», som magasinet Velferd arrangerte 7. juni i år i Oslo.