Evig runddans på sosialhjelp
– Jeg skulle hatt uførepensjon, sier Bjørn Jønsberg.
Vi tar en kaffe med Bjørn på en liten kafé i nærheten av Plata i Oslo. Det er kaldt ute, men han går med jakka åpen. Heroinen gir ham følelsen av å være varm likevel.
–Jeg må hele tiden skrive søknader om sosialhjelp. Det er et mas og uverdig. Ingen skal måtte gå så lenge på sosialhjelp. Hvem kan leve av 5600 kroner måneden? spør Bjørn.
Bor på gata
Bjørn har søkt Arbeidsavklaringspenger (AAP). Han har søkt uførepensjon. Ingenting faller på plass.
– Da jeg søkte AAP for et år siden, fikk jeg den først innvilget. Men så ble jeg bedt om å skaffe ny legeerklæring. Som om noe var blitt bedre. Fastlegen min har vikar og vi kommer ikke overens.
Bjørn har tre barn og fire barnebarn, men ikke noe sted å bo. Han ser ikke for seg at han kan komme i jobb igjen.
– Hva ville det bety for deg å få innvilget uførepensjon?
– Det ville bli lettere å få tak i trygdeleilighet. Jeg har bodd mye på hospits og nå bor jeg ingen steder. Som sosialklient har du ingen rettigheter, sier Bjørn Jønsberg.
Unøyaktig statistikk
Nesten femti tusen mennesker mottok sosialhjelp i seks måneder eller mer i 2010. Det tilsvarer en by på størrelse med Bodø. Det reelle tallet er antakelig høyere, fordi Statistisk sentralbyrå måler bare innenfor ett kalenderår. Får du sosialhjelp årets siste fem måneder og fortsetter med det neste år i fem måneder, blir du ikke registrert som langtidsmottaker, fordi det er fordelt på to kalenderår.
– Vi møter daglig rusavhengige som har gått 10 – 15 – 20 år på sosialhjelp. Det er uverdig. Mange av dem er alvorlig syke, både psykisk og fysisk, men blir ikke utredet skikkelig. Dermed får de ingen diagnose som Nav kan godkjenne for uførepensjon. Rusavhengighet i seg selv kvalifiserer ikke som sykdom, sier Kirsten Frigstad, leder ved 24SJU, et døgnåpent helse- og velferdstilbud for de mest utsatte rusavhengige. Tilbudet drives av Kirkens Bymisjon.