En bok for diskusjon

Forfatterne spenner også over et vidt utvalg av metoder i samfunnsforskningen, og vi blir derfor kjent med enkeltskjebner så vel som de store linjer i sosial- og trygdeforskningen, politikken så vel som den personlige utfordringen med å ta fattigdomserfaringen på alvor.

Kritiserer NAVs fattigdomsbegrep

Boken er også metodekritisk og problematiserer de mange utfordringer med fattigdomsforskning, begrepet fattigdom og utfordringen med å håndtere fattigdommen i velferdsstaten.

Boken aktualiseres ytterligere ved at mange av forfatterne problematiserer mange av grepene i NAV-reformen, som også har som ambisjon å redusere fattigdom og sosial marginalisering.

Kritikken av NAVs fattigdomsgrep er kanskje noe av det som det vil bli fokusert mest på når boken blir kjent. Den kan, om den slår inn, bidra til mange heftige politiske diskusjoner om både kvalifiseringsprogram og arbeidslinja generelt – og muligens også til mindre engasjement overfor de mest marginaliserte.

Blir nok pensum

Harsløf og Seims innledning til fattigdom i en norsk velferdskontekst vil nok bli pensum for mange på samfunnsvitenskapelige og sosial- og helsefaglige studier. Som i mange av de andre kapitlene favner de vidt og har et reflektert forhold til fenomenet fattigdom og utfordringene med å forske på det. Paradoksalt nok har de norske fattige det bra sammenlignet med fattige i mange andre land, men fattigdom erkjennes som et mer sammensatt fenomen enn å mangle hus, mat og livsnødvendigheter.

Fattigdommen forstås som relativ, i den betydning at den må forstås i lys av det samfunn den utspiller seg i, og forfatterne leker med alternative titler på verket som «velstandens dynamikk». I et samfunn hvor de rikeste blir rikere og de fattige i økende grad også sliter med å være alene eller å ha én inntekt i stedet for to, som kjennetegner mange hushold, økes forskjellene ytterligere av de sosiale forhold.

Symbolsk kapital sentralt

Begrepet symbolsk kapital er anvendt i mange av kapitlene, og brukes til å illustrere betydningen av det mulighetsrommet som skapes ved akkumulasjon av sosial, kulturell og økonomisk kapital. Distinksjonene som ligger til grunn for denne akkumuleringen er ulikt fordelt og tilgangen er svært begrenset for de mest marginaliserte gruppene.

Boken drøfter derfor også den sosiale arvens betydning for dette mulighetsrommet – arv forstås her som tilgang til de symbolske markedene. Her trekker forfatterne også inn forskningen på barn og fattigdom og ikke minst barnevern, selv om ikke Sosialforsk selv har vært det dominerende miljøet for denne forskningen. Dette styrker etter min mening bokens relevans.

De enkelte kapitlene

Tone Fløtten og Axel West Pedersen setter opp spørsmålet om inntekt som definisjon på fattigdom mot en mer opinionsbasert holdning til når noen har for lite. Deres undersøkelse forsøker å forstå fattigdom gjennom å få vurdert hva borgere generelt vurderer som nødvendig for å ha et respektabelt liv.

Deres kapittel bidrar også til refleksjon over forskningen på fattigdom og mange av de utfordringer som følger av at det er vanskelig både å finne gode mål og å få gode data. De mener selv at forskningen kan bidra til å trekke en grense for offentlig bistand, men at denne grensen også forblir politisk og normativ.

Enda et tilskudd til paternalisme

Espen Dahl og Thomas Lorentzen har sett på hvordan vi kan lære mer om sosialhjelpens dynamikk når vi ser den over tid. De mener mye av sosialhjelpen handler om forbigående problemer i en senmoderne tilværelse og utfordrer forestillinger om permanent marginalisering, med andre ord at det er mange ulike situasjoner som fører borgere til sosialkontoret. Dette vanskeliggjør også diskusjonen om hvordan en skal få slutt på sosialhjelpsløp, da mottakergruppen er så sammensatt.

De skriver om «mangelsykdomstilnærming» og individualisering, hvor arbeidslinja kommer inn med sitt krav om deltakelse, versus et alternativt fokus som også ser på arbeidsmarkedets vilje til å gi mer marginale grupper tilgang.

Denne diskusjonen er også relevant for kvalifiseringsprogrammet som står i fare for å bli enda et tilskudd til paternalisme og moralisme med vekt på individualisering av utenforskapet.

Sille O. Naper, Kjetil van der Wel og Knut Halvorsen har sett på arbeidsmarginalisering og fattigdom blant langtidsmottakere av sosialhjelp i 1990 og 2005. Med utgangspunkt i Handlingsplan mot fattigdom har de gått løs på data om sosialhjelpmottakere på to ulike tidspunkt: 1990 preget av stigende arbeidsløshet og stigende sosialhjelp; 2005 preget av lav og synkende arbeidsløshet og fortsatt høyt forbruk av sosialhjelp. Hvorfor går ikke sosialhjelpen ned ved synkende arbeidsløshet når den stiger ved økende ledighet?

De påpeker en rekke endringer i sammensetningen av mottakerne i de to utvalgene. I 2005 er det flere yngre, de har mindre arbeidserfaring, flere har aldri vært i arbeid, det er flere som har dårlig utdanning og det er flere med fysisk og psykisk lidelse, flere som ruser seg og flere domfelte. De er også fattigere og deres sosiale rom er mer begrenset. Mange drages også med en problematisk barndom og oppvekst, det snakkes om negativ sosial arv. De drøfter videre om en med dette utgangspunktet kan forvente noe særlig effekt av kvalifiseringsprogrammet i NAV og «om ett års deltakelse vil være tilstrekkelig for å bøte på problemer som startet i oppveksten, manglende skolegang og rusproblemer».

Diskusjonen som følger, er om det er rimelig å holde sosialhjelpen så lav som den er når den som incentiv sannsynligvis i seg selv har så liten funksjon at resultatet blir å etterlate de svakeste i armoden.

Øyvind Bergwitz tar for seg arbeidsledighet og økonomisk marginalisering i Norden. Han reiser spørsmålet om ulikheter i stønadsordningene fører til forskjeller i folks økonomiske problemer. Det er de arbeidsløse i Norge og Finland som har opplevd hyppige økonomiske problemer. Sammenlignet med de som er i arbeid, er utslagene størst for de fra Norge. Det slås fast at arbeidsledighet er en viktig årsak til økonomiske problem i alle nordiske land, og at problemene øker med lengden på ledigheten.

Han påstår at en på bakgrunn av dette ikke kan si at velferden for denne gruppen ivaretas av velferdsstaten. En mer generøs stønadsordning ville i seg selv kunne bidratt til økt evne til å tilegne seg symbolsk kapital, som i neste omgang kunne bidratt til lettere å komme i arbeid.

Sosial tillit

Ira Malmberg-Heimonen drøfter betydningen av sosial tillit for fattigdom og oppvekstvilkår. Den allmenne tilliten vi har til våre medmennesker ses på som en ressurs, som på individnivå bidrar til tilfredshet og god helse. Det kan også fremme inkludering og deltakelse.

Interessant nok trekker hun ikke på Bourdieus kapitalteori, men på Putnam, Lin og Coleman. Analysen begrenses derfor av et mer sosialpsykologisk perspektiv og utelater en del ulikhetforklarende variabler som fanges opp av Bourdieu.

Heimonen har brukt spørsmål fra European social survey om sosial tillit i en undersøkelse av 554 langtidsmottakere av sosialhjelp i lys av en rekke spørsmål om levekår og bakgrunn, og finner at tilliten svekkes når oppveksten er preget av problem og konflikter. De som opplever fattigdom, har lavere tillitt enn andre, på samme måte som hun finner dette hos de med rusmisbruk og kriminalitet.

Sosial tillit vokser med utdanning og arbeidslivserfaring. Kontakt med venner og erfaring med vennskap fra barndommen er også av betydning. Slik sett konkluderer hun med at instiusjoner som sosialkontor generer mistillit og retter slik en utfordring til NAV om å vise vilje til «sosialpolitisk innovasjon».

Vidar Hjelmtveit innleder fokuset på barn i boken med en kvalitativ studie av barn og foreldre som har erfart langvarig sosialhjelp. Hjelmtveits og andres fokus på oppvekst blir her illustrert av sitater som: «Det plager meg at jeg av økonomiske grunner ikke kan gi ham støtte til aktiviteter der han kunne hevdet seg og styrket selvtilliten. Det blir jo det motsatte når du ikke har penger, da kan jeg bygge ned selvtilliten hans i stedet for opp.»

Foreldrene har selv opplevd bortfall av «strategiske ressurser», som binder dem i onde sirkler, og vi får her se hvordan den sosiale arven utspiller seg i praksis som knapphetens tyranni. Her blir konsekvensen av en sosialhjelp som skal være så lav at den skal være et incentiv for arbeid, at folk fastholdes i fattigdommen. Staten bidrar således til å fastholde den sosiale arvens negative sider.

Ingeborg Marie Helgeland har fulgt 85 ungdommer i barnevernet fra de var i konfirmasjonsalderen til de var 30. Hun baserer sin analyse på Bourdieus teori om symbolsk kapital og begrepet habitus som en form for kroppslig merke. Den sosiale arvens forkroppsliggjorte spor. Lav kapitaltilgang skaper annerledesbarndommer, som etterlater skam og ydmykelse.

Mangel på sosiale nettverk fører gjerne til ensomhet som forsterkes ytterligere av mangel på økonomiske ressurser til å operere i fritidsmarked og utdanning. Helgeland gir en rekke råd som barnevernet bør ta til seg og drøfte muligheten for å ta inn over seg.

Barna blir offer

Mons Oppedal drøfter barns rett til å ha en økonomi som bringer dem ut av fattigdom, i lys av en politikk som innrettes mot at de voksne skal oppleve lave sosialhjelpnormer som et incentiv til å komme seg ut av fattigdommen. Som flere av de øvrige forfatterne påpeker han at barna blir offer i den moralske politikken overfor voksne. En politikk som åpenbart ikke evner å ta inn over seg den situasjon som skapes for de mange som ikke bare kan «ta seg sammen».

Gjennom en detaljert gjennomgang av ulike konvensjoner og lovverk påpekes det at Norge i liten grad har tatt inn over seg barnas rettigheter. Interessant nok trekker han fram barnas rett til å bli hørt også når sosialhjelpen skal utmåles til familien – et krav som vil gi brukerperspektivet i NAV enda en utfordring.

Marianne Rugkåsa lar oss bli kjent med «Sara». Den muslimske kvinnen taler til oss gjennom en raus bruk av sitater fra forskningen. Problemet hennes er delvis at sosialtjenestens medarbeider krever av henne at hun skal kle av seg sin muslimske habitt for å få seg arbeid, og stiller således et vilkår hjemlet i loven, som igjen skaper en etisk konflikt.

I historien blir denne konflikten et uløselig dilemma for alle parter. Rugkåsa reiser spørsmål ved vår romslighet både som offentlig forvaltning og som arbeidsliv og som i siste instans fører med seg avhengighet, ydmykelse og fattigdom.

Steinar Stjernø og Therese Saltkjel intervjuet 80 brukere av Frelsesarmeens og Bymisjonens tilbud. Brukernes barndom var preget av en overopphopning av belastende erfaringer, alt fra syke foreldre, bråk mellom foreldrene, misbruk, fosterhjems- og institusjonsplasseringer, skoleproblemer og mobbing. Ofte synes disse forholdene å henge sammen. Bare en av disse 80 er i arbeid og ingen har rett til dagpenger. De fleste er trygdet eller lever på sosialhjelp. 9 av 10 har ikke vært i arbeid de siste tre år. Paradoksalt nok er det de med uføretrygd som sier at helsa er best.

De mest stigmatiserte er de som har dårligst erfaring med velferdstjenestene, men forskerne er overrasket over at gruppa ikke er mer misfornøyd enn de er, men det sies likevel i neste avsnitt at «hos bymisjonen og frelesesarmeen kan en komme som en er – uten å føle at en er et krek». I dette ligger hele forskjellen mellom offentlig og privat bistand – kanskje også en utfordring til NAV?

Boken avsluttes av Sissel Seim, som åpenbart også har gjort en god jobb som redaktør. Hennes bidrag er her en diskusjon om egenorganisering og kollektiv handling med bakgrunn som fattig. Hun tar hovedsakelig for seg forskningen på Fattighuset fra etableringen i 1993 og fram til 2005.

Siden «fattig» ikke nødvendigvis er en identitet som folk forestiller seg skal vare, og heller ikke er særlig interessert i å ikle seg, blir det vanskelig å rekruttere til kollektiv handling. Det synes lettere å utløse empati og omsorg fra andre enn aktiv handling fra likesinnede for å nedbygge de prosesser som bidrar til fattigdommen.

At det skapes en opinion i det sivile samfunn som bidrar til at fattigdom blir sett på som et kollektivt problem, bidrar i seg selv til at det utløser støtte til de som selv vil arbeide for å bygge et bedre samfunn ut fra egne fattigdomserfaringer. Denne støtten blir åpenbart en viktig faktor, som kan bidra til kontinuitet i kampen mot fattigdom og økt egenorganisering ved at det kan ansettes medarbeidere, etableres senter og kontor og gi muligheter for å bygge infrastruktur og til å reise for å diskutere med andre og promotere sin sak. Likevel er organisasjonen sårbar, med lite medlemmer som kan være et korrektiv til ledelsen og bidra til å sikre gruppens representativitet.

Seim konkluderer med at de fattiges organisering har gitt dem en stemme og bidratt til forståelse og anerkjennelse av at de har rett til medborgerskap på linje med andre.

Et godt stykke håndverk

Så hvem vil lese dette?

Som vitenskapelig antologi er den et godt stykke håndverk, og forskningen som ligger bak er også av høy kvalitet og ofte original i sin design. Det akademiske språket og den utstrakte presentasjonen av både statistikk og intervju, samt tolkningen i lys av både metodiske refleksjoner og internasjonal forskning og teoridannelse, gjør dette til en lærebok og en bok for diskusjon innen akademia.

Den vil også kunne bli pensum på utdanninger innen velferdsfagene, helse og sosial, men da kanskje først og fremst på masternivå. Jeg antar at andre interesserte også vil benytte seg av boken og de mange gode argumenter den fører i felten for å diskutere dagens praksis og lovverk.

Til slutt vil jeg etterlyse om ikke det ville vært en styrke å anvende samme analytiske grep i alle kapitlene, ved å gjøre symbolsk kapital til et hovedtema.

Jeg etterlyser også min egen forskning på barnevern og fattige voksne, hvor jeg utviklet begrepet «symbolske byrder» som en måte å forstå akkumuleringen av de negative kapitalformene på (Marthinsen 2003, 2004, 2006). Bruken av dette begrepet ville ha gjort det lettere å drøfte dynamikken i fattigdomsproblemet. Spennet mellom de ærbare og det skamfulle ville ha framkommet tydeligere.

Vi sliter kanskje med forvekslingen av likeverd og likhet (som Marianne Gullestad påpekte) i en velferdsstat som mangler gode grep for å forstå og håndtere ulikheter i menneskelig kapasitet. Kanskje Martha Nussbaum og Amartya Sen, med sitt fokus på dette siste begrepet, kan løfte vår forståelse av fattigdommens dynamikk opp på et høyere nivå.

Dette er en utvidet versjon av en bokanmeldelse som sto på trykk i Velferd 2-2009

Anmelder: Edgar Marthinsen, professor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag

Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.):

Fattigdommen dynamikk

- perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet

Universitetsforlaget 2008