Likestillingsforkjemperen

– JEG ER OVERTENT! sier Sunniva Ørstavik (51) spent. Hun har fått ny jobb. I lobbybaren på Oslo Plaza sitter den nye generalsekretæren i Norges Handikapforbund ytterst på stolen og kribler. Det store krøllete håret er dratt tilbake i en knute, men engasjementet, som det tidligere likestillings- og diskrimineringsombudet er så kjent for, kan ingen temme.

I natt drømte hun om sin første dag på ny arbeidsplass.

– Jeg drømte at jeg kom til en helt annen organisasjon, folk var sure og uengasjerte. Jeg ble så glad da jeg våknet og husket hvor jeg skulle, ler Ørstavik.

– Uengasjerte kollegaer er kanskje det verst tenkelige når man leder en interesseorganisasjon?

– Å jobbe med folk som ikke bryr seg hadde fungert dårlig. Det er betryggende at jeg kommer til en organisasjon hvor jeg vet folk gjør det.

Dette er Norges ­største ­minoritet, og den som ­diskrimineres mest.

DET ER TROSS alt dette som har vært den røde tråden igjennom hele hennes yrkeskarriere. Som generalsekretær i Rådet for psykisk helse. Som likestillings- og diskrimineringsombud, som generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Som spesialrådgiver i Uloba. Det må være noe større enn henne selv, noe hun kan gløde for.

– Så det er ikke «generalsekretær» som er søkeordet når du jakter på nye stillinger?

– Haha. En venninne av meg tipset meg om en ledig stilling som generalsekretær i Rytterforbundet. Der hadde jeg gjort det dårlig. Jeg er redd for hester. Det som driver meg, er å kunne være med og gjøre en forskjell, innenfor et felt jeg brenner for og tror på. Jeg trives veldig godt i organisasjoner som har tydelige mål om å forandre samfunnet, forklarer Ørstavik.

DET KLØR I fingrene etter å begynne. Det er en god følelse.

– Vi skal stå i front for likestillingsarbeidet i Norge, og det er fantastisk!

Hun setter seg litt lenger tilbake i stolen, unnskylder valget av møtested. Lobbyen er full av dresskledde mennesker. Det synes hun er litt harry. Men det var praktisk. Det ligger et steinkast fra hennes nye arbeidsplass. Og det er tilgjengelig for rullestolbrukere.

Noe annet enn Arendalsuka, som hun nylig kom tilbake fra. «Demokratiets dansegulv». Der tilgjengelighetsgeriljaen bestående av aktivister fra blant annet Norges Handikapforbunds Ungdom aksjonerte. Ørstavik ble svært provosert av det hun så. Over halvparten av stedene var helt utilgjengelige for funksjonshemmede.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Hva om det gjaldt andre diskriminerte grupper i samfunnet? Hva om det var muslimer, eller kvinner som ikke hadde hatt adgang på halvparten av arrangementene?

– Jeg kjenner at jeg blir ganske uvel av det, jeg. Hun lener seg bakover et øyeblikk, som om kvalmen er fysisk.

– DET ER HELT utrolig. At vi godtar det? Vi ville jo ikke ha satt våre bein på dette hotellet her, hvis det stod homofile ingen adgang. Det er derfor jeg står fast på at dette er den store likestillingssaken nå. Dette er Norges største minoritet, og den som diskrimineres mest. Og vi står med åpne øyne og lar det skje.

Men da aksjonistene satte opp rullestol forbudt-skilt på alle arenaene som ikke var tilrettelagte, oppdaget Ørstavik noe som ga henne håp: Det var noen som reagerte med sinne.

– Det var litt godt å se, stort sett er funksjonshemmede en gruppe man synes synd på. Å vekke litt sinne er fint, særlig når sinnet bunnet i egen skam. Feil folk skammer seg i dette landet. Vi fikk plassert skammen og ubehaget der den skal være, konstaterer hun.

– Se, jeg får gåsehud av det, sier hun og strekker fram venstrearmen.

DEN PÅTROPPENDE GENERALSEKRETÆREN lover at vi skal få kjenne mer på dette ubehaget fremover. Hun tror at sterke virkemidler må til for å synliggjøre diskrimineringen.

– Det hadde vært lettere om motstanden ikke var pakket inn i gode intensjoner. Da hadde det vært lettere å slåss politisk. Noe av hovedproblemet vårt er at vi slår inn i puter, for alle er jo enige i at «alle skal med». Jeg har jobbet i diskrimineringsfelt hvor motstanden er større. Derfor ble jeg glad for å se motstand under Arendalsuka.

At det var likestilling som ble hennes kamp, er ikke tilfeldig. Sunniva Ørstavik vokste opp på Nordberg, på Oslos beste vestkant. Begge foreldrene var leger. Der oppdaget hun hvor grunnleggende urettferdig fordelingen av makt var.

– Jeg kjente ikke urettferdigheten på kroppen, tvert om. Men jeg så for eksempel hva en hvit frakk kan gjøre for makt og innflytelse.

Det som vekket rettferdighetssansen, var at hun forsto hvor privilegert hun selv var.

– Samtidig var det et 70-tallshjem, der likestillingen sto sterkt, barnas rettigheter var klistret opp på veggene og diskusjonene gikk varme. Så nei, at likestilling ble mitt felt er i alle fall ikke tilfeldig.

DISKRIMINERINGEN I ARBEIDSLIVET blir en av mange fanesaker hun skal jobbe mot i Handikapforbundet. Bare 44 prosent av funksjonshemmede er i arbeid, viser årets arbeidskraftundersøkelse. Tallet for befolkningen for øvrig er over 70 prosent.

– Det skjer en indirekte diskriminering når det er 70-80 000 handikappede som ønsker å jobbe og ikke får muligheten til det. Jeg håper at vi klarer å rette oppmerksomheten mot hva arbeidslivet må gjøre for ikke å diskriminere funksjonshemmede, istedenfor hva funksjonshemmede må gjøre for å komme igjennom nåløyet. Å være funksjonshemmet er ikke et kjennetegn ved deg selv, men et kjennetegn ved samfunnet rundt deg.