Ildsjelen

MAGASINET VELFERD: Hva gjør du, når du er 16 år, og har fått så mange bøter for narkotikasalg at du har lagt deg opp en gjeld på en halv million kroner? Og hvordan overtaler man ham til å søke jobber, komme seg inn i et vanlig arbeidsmarked der han vil tjene kanskje 150 kroner timen?

Dette er problemstillinger Mohamed Fariss (38) jobber med i hverdagen. I 20 år har han vært ungdomsarbeider. Han var med helt i starten da Riverside ungdomsklubb overtok lokalene i hjertet av Grønland i Oslo, rett ved Akerselva i 2001.

Unge innvandrergutter og jenter, ungdom på utsiden, som andre har gitt opp, er de han hver eneste dag lirker i eller setter til veggs, alt ettersom hvor veletablert relasjonen til dem er. Han har hjulpet folk som har blitt skutt på, som har skutt selv, som har vært en del av «grønlandgjengen», forteller han. Mange av dem har vanket på klubben i oppveksten, de har ingen utdanning.

Utdanning: Livets harde skole.

PÅ OPPSLAGSTAVLA I Riverside ungdomsklubb henger et bilde og presentasjon av mannen vi møter. Hamito, kallenavnet for lille Mohamed. «Hamito kan hjelpe deg med søknad og cv, arbeidsrettigheter, UDI og råd og veiledning når du har problemer med kjæresten. Utdanning: Livets harde skole.»

En del av jobben er «å felte». Da går han ut i felten og snakker med ungdommen. Der kan målet om å få ungdom tilbake på skolebenken eller ut i arbeidslivet virke umulig. 

At han kommuniserer så godt med denne gruppen, innvandrerungdom på utsiden, handler også om at han har vært der selv.  Han kjenner seg igjen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Foto

KJENNER SEG IGJEN: At Mohamed Fariss kommuniserer så godt med innvandrerungdom på utsiden handler blant annet om at han har vært der selv. (Foto: Aurora Hannisdal)

MOHAMED KOM FRA Marokko til Norge sammen med mor og fem søsken på familiegjenforening da han var 12 år. Faren hadde reist i forveien.  I Marokko hadde han sluttet på skolen som 8-åring, for å skaffe penger til familien. Pengene fra faren, som den gang hadde en deltidsjobb i Norge, holdt ikke til å betale regninger i Norge, samt livnære kone og seks barn i Marokko. Sammen med storebroren gikk Mohamed rundt i byen Nador og solgte alt fra vann og kjeks til sigaretter. 

I Norge opplevde han en ny fattigdom. En fattigdom som førte til utenforskap. Han har selv hatt venner som forsvant inn i det kriminelle miljøet. I dag prøver han å overtale neste generasjon til å holde seg på riktig side.

Jeg prøver å snakke med dem om realiteter, på deres premisser.

– Jeg spør gutta som selger utenfor her om når de skal slutte med det. Snart, svarer de. «Vi skal slutte når vi skal gifte oss og stifte familie». Da sier jeg at «jo mer du står her, jo større bøter får du». Det er en håpløs situasjon.

Hvordan får du disse opp på beina, og inn i arbeidslivet?

– Jeg prøver å snakke med dem om realiteter, på deres premisser. «Hvem vil ha en som står her og selger? Hvem vil gi datteren sin til en Nav-klient? Har du tenkt på det?»

I FJOR BLE Fariss kåret til årets Osloborger for arbeidet med minoritetsungdom på Tøyen. På frivillig basis startet han sportsklubben Sterling i 2004, et lavterskeltilbud med alt fra leksehjelp til fotball, til ungdom i Gamle Oslo, en bydel der 62 prosent lever i fattigdom. I dag har klubben 12 fotballag, 200 medlemmer og 500 brukere. De aller fleste har minoritetsbakgrunn. 

I sommer ble han invitert til å sitte i integreringspanelet som skal jobbe med regjeringens nye integreringsstrategi, der målet er at flere innvandrere skal delta i arbeids- og samfunnsliv. Kvalifisering og utdanning, arbeid, hverdagsintegrering og retten til å leve et fritt liv er fire satsningsområder i strategien som ble lagt fram i slutten av oktober.

Jobben min er å fortelle hva det koster samfunnet å ha en ungdom på 18 år uten arbeid. 

– Integreringsstrategien er nødvendig, – hvis det kommer noe ut av det, sier Fariss nøkternt.

– For meg er det viktig å understreke at vi må ha åpne møteplasser, som dette her. Jobben min er å fortelle hva det koster samfunnet å ha en ungdom på 18 år uten arbeid. Nav skulle hatt bedre tilpasset tilbud. Mine anbefalinger er å forsterke eksisterende tiltak istedenfor å legge ned de gamle.

– SE SÅ LITE dette stedet er, sier han og slår ut med armene. Ungdomshuset er på snaue 100 kvadrat.

– Vi har nesten ingen ressurser, to ansatte på dagtid og to på kveldstid. Da det kan være opptil 60 ungdommer her. Og så skal vi hjelpe en ungdom med å skrive en søknad som kan ta to timer.

Midt i ungdomsklubbens lille, men lyse lokale står et veiskilt, med pekende piler: «arbeid» «helse» «bolig». Riverside fungerer ikke bare som møtested for ungdom, det er nettopp et alternativ til Nav.

– Ungdommen som kommer hit, oppfatter Nav som noe skambelagt. De er livredde for å gå dit og møte bekjente av foreldrene, for at de skal tenke at «jasså, sønnen din har ikke noe jobb».

På kontoret, som en gang var ledelsens, men som har blitt allemannseie, står en velbrukt og smulete Ikea-sofa. Den går sjelden kald. Mange unge innvandrerungdom kommer hit for å snakke med Hamito, luftet frustrasjoner, fremtidsdrømmer, og alt for ofte, mangel på disse.

NYLIG HJALP MOHAMED Fariss en som egentlig var blitt for gammel til å søke hjelp på en ungdomsklubb.

– Han trengte hjelp til å søke jobber, og hadde altfor høye mål. Til slutt fikk han jobb som gjorde ham stolt nok til at han med æren i behold kunne gå til jentas foreldre og si at han ønsket å gifte seg med datteren deres.

– Han var ikke lenger ungdom, likevel kom han til oss. Det handler om oppfølgingen han har fått her. Tryggheten og tilliten tiden her har gitt ham.