Problemløseren

PÅ EN TRAPPESATS i Stortingets resepsjon står Jonas Bals og speider mot utgangen. I hånda har han sin nye bok «Hvem skal bygge landet?».

– Jeg har lovet et eksemplar til en gammel kollega i byggebransjen, forklarer han idet han får kontakt med vedkommende gjennom vindusrutene i sikkerhetskontrollen.  

DEN POLITISKE RÅDGIVEREN har nemlig bakgrunn som malersvenn og er en erfaren fagforeningsaktivist. Han har med økende bekymring observert en negativ utvikling i arbeidslivet knyttet til byggebransjen i Norge. Med høy forekomst av sosial dumping og kriminelle aktører må det en skikkelig dugnad til, og dette har han altså skrevet bok om.

– Boka tar også for seg konflikten som henger sammen med stolthet over eget fag og et ønske om å få flere unge til å søke seg til fagutdanninger, slik at de kan være med på å bygge landet, forklarer 40-åringen.

Han tror mange norske ungdommer ville trivdes i byggebransjen hvis de hadde blitt forespeilet bedre muligheter.

– Slik det er i dag får de høre at den typen arbeid ikke er noe å satse på, og det er en holdning som spres til flere bransjer. Konsekvensen er at de heldige får en kontorjobb de ikke trives med, og at de uheldige faller utenfor og ender opp passive hjemme.

ARBEIDET MED Å rekruttere flere unge til bygg- og anleggsfagene begynner med en bedre organisert arbeiderbevegelse, ifølge Bals.

– Uten gode arbeidsvilkår forsvinner tilliten på byggeplassen, og tillit er vår viktigste kapital her til lands, sier han.

Forfatteren understreker også at dagens yrkesfaglinjer, særlig i Oslo, bærer preg av å være et utvidet sosialkontor. Hit skyfles elever med dårlige karakterer, uten forutsetning eller interesse for å lykkes innenfor bygg og anlegg.

Dette ødelegger læringsmiljøet for de som faktisk ønsker å lære, og elevene som sliter får ikke den hjelpen de trenger, påpeker Bals. Han tror også det kan være gunstig å gå bort fra begrepene lav og høy utdanning.

– Vi trenger en kulturell motoffensiv hvor vi løfter praktisk arbeid og yrkesfagutdanninger inn i fortellingen om hva Norge er og skal bli. Kanskje er det bedre å gjøre som danskene, som snakker om korte, mellomlange og lange utdanningsløp? undrer han.

SELV VAR UNGE Jonas en intellektuell type med en stor skepsis til politikere og autoriteter. I Blitz-miljøet yppet han seg mot politiet, og på videregående fikk han nok av skolen og droppet ut. Ifølge forfatteren var det rene tilfeldigheter som førte ham inn på en yrkesrettet vei.

– Ingen i min aller nærmeste familie var fagarbeidere. At jeg valgte å bli maler var mest fordi jeg fant en annonse i avisa, forteller han med et skjevt smil.

Forfatteren forteller at han aldri har hatt en spesifikk plan i livet, men at utdanning, arbeid og verv alltid har fulgt hverandre på en naturlig måte.I tillegg til å være maler har Bals blant annet vært ungdomstillitsvalgt, ombud for østeuropeiske arbeidere i Oslo Bygningsarbeiderforening og rådgiver i Fellesforbundet.

Den gifte trebarnsfaren har attpåtil en mastergrad i historie, til tross for at det var nettopp dette faget han hatet mest på skolen.

– Når jeg ser problemer får jeg lyst til å gjøre noe med dem, forklarer samfunnskritikeren og legger til:

– Det ble min inngang til fagforeningene, deretter til en hovedoppgave om arbeiderbevegelsens historie og videre inn i politikken og her jeg er i dag.

ER DET NOE han har lært underveis, er det at fagforeningene ikke kan dra lasset alene. Likevel satt det langt inne å knytte tettere politiske bånd uavhengig av parti. Det var først etter terrorangrepet 22. juli 2011 at Bals gikk hen og meldte seg inn i Arbeiderpartiet.

– Med et slikt politisk attentat mot arbeiderbevegelsen skjønte jeg at det var på tide å ta stilling.

Bals understreker at hans nåværende sjef, Jonas Gahr Støre, var den første politikeren som tok fanesakene hans på alvor. Det forsterket troen hans på at det vil bli gjort grep for å stoppe kvalitetsfallet i norsk byggebransje.

Men til tross for at han liker seg i korridorene på Stortinget, bærer den politiske rådgiveren stadig på en liten lengsel.

– Jeg savner fortsatt byggeplassen og skal tilbake en gang, enten i fagforeningssammenheng eller som maler, forsikrer han.

– Hvor henter du engasjementet ditt fra?

– Gjennom følelsen av å rette opp urett. Det er ikke så mye mer hokuspokus enn det. Jeg har uansett vært heldig og trivdes med alt jeg har gjort, reflekterer 40-åringen.