Flyktningemoder’n

Publisert: 9. november 2015 kl 13.26
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

– JEG STYRER SOM EN MOR oppdrar sine barn, og en mamma må være bestemt, ikke sant?



Flyktning- og inkluderingstjenesten i Rælingen kommune holder til i et hus i et boligfelt, der norsk-iraneren Narges Pourzia (56) styrer under mottoet tøff kjærlighet. Hit kommer for tiden et femtitalls personer for å få hjelp og oppfølging fra tjenesten. Over kontordøra hennes henger et skilt hun er stolt av å ha fått av sine ansatte: «Mom’s the boss».



Introduksjonsprogrammet som alle flyktninger i alderen 18 til 55 år går gjennom, består av kurs og trening for å mestre livet i et nytt land. Alle som får opphold, må gjennom programmet som varer to til tre år. Det skal forebygge at de blir Nav-klienter og arbeidsledige.

Saken fortsetter under annonsen


NARGES ER OPPRIKTIG GLAD i sine ansatte og bryr seg om dem, hun tror det er grunn til at kommunen får så gode resultater i inkluderingsarbeidet. Alle skal være bevisst sine ressurser og gjøre det de er gode på, både flyktningene som kommer for å få hjelp, og de som jobber på kontoret hennes.



Nylig fortalte hun om Rælingens inkluderingsarbeid i en debatt på Nobels fredssenter, og ofte inviteres hun til andre kommuner for å fortelle om hvordan hennes team jobber.


Saken fortsetter under annonsen

FOR TEAMET TIL NARGES lykkes. Rælingen er en av to kommuner som makter å føre alle flyktninger ut i jobb eller utdanning. I fjor sendte de fjorten nye ut i arbeid. De blir renholdsarbeidere, får jobb på lager, i butikk, i barnehager.



– De får sjelden drømmejobben med en gang, men de tjener penger, og med penger kan de få lån og kjøpe egen bolig. Å se flyktningene få mestringsfølelse og selvtillit, det er så rørende. Det farligste er når folk mister troa på seg selv, sier Narges.



Saken fortsetter under annonsen

– Du styrer under mottoet «tøff kjærlighet», hva legger du i det?



– Det hjelper ikke å stille krav og forventninger til mennesker uten å ha en god relasjon i bunn. Vi krangler og klemmer! Mange har mistet familie, men vi som møtes her på huset blir en stor «jalla-jalla-familie». Dette huset er ikke et kontor, det er et hjem, sier hun.



Les hele intervjuet med Narges Pourzia i Velferd nr. 7-2015. Klikk her for elektronisk utgave.

Saken fortsetter under annonsen