Heltidsdama

– Husker du hvem som vant 15-kilometeren i OL i Lake Placid i 1980? Anne-Kari Bratten setter øynene i meg. Hun venter noen sekunder før hun svarer selv:

– Det var Thomas Wassberg. Juha Mieto ble nummer to, én hundredel etter Wassberg. Ove Aunlie kom på tredje.

Jeg er ikke helt sikker på når intervjuet med Arbeidsgiverforeningen Spekters viseadministrerende direktør gikk over til å handle om sportsresultater. Det jeg vet, er at det ikke sto noe om sport på blokka mi da jeg troppet opp i Spekters lokaler rett ved Oslo rådhus.

Jeg hadde forberedt meg på temaer som deltidsarbeidende kvinner, velferdsstatens behov for arbeidskraft og avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

Det er i slike spørsmål Anne-Kari Bratten har stått fram som en engasjert deltaker i den offentlige debatten. Gang på gang har hun hamret inn budskapet om at vi må jobbe mer hvis vi skal kunne opprettholde det offentlige velferdstilbudet.

– Min alvorlige bekymring er at velferdssamfunnet vårt ikke har nok arbeidskraft for årene framover. Selv om arbeidsinnvandring er et viktig supplement, må vi satse på å være selvforsynt, sier Bratten. Hun mener det største potensialet ligger hos de mer enn 40 prosent av kvinnelige arbeidstakere som jobber deltid.

«Realitetsorienteringen har vanskelige kår i et samfunn som kan slappe av i sin oljemarinerte hengekøye,» beklaget Anne-Kari Bratten i fjor.

– Det var godt sagt, synes du ikke, ler hun, når jeg trekker fram sitatet. Og hun griper begjærlig anledningen til å utdype hva hun mener:

– Vi forstår ikke hvilke massive utfordringer vi står overfor. Vi kommer til å mangle 85 000 årsverk innen helse og omsorg om 20 år. Det er omtrent like lenge til som det er siden Norge tapte stafetten for Italia under OL på Lillehammer, sier Bratten. Hun gjenkaller det dramatiske øyeblikket da Silvio Fauner slo Bjørn Dæhlie på målstreken og dro i land seieren med fattige fire tidels sekund.

– Det var forferdelig. Det er nesten 20 år siden, men det er som om det var i går. Og det er som i morgen at vi vil mangle alle disse årsverkene.

For å skaffe den arbeidskraften som trengs, vil Spekter og Bratten erstatte avtalen om et inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen, med en ny avtale for mobilisering av arbeidskraft, en MOA-avtale.

– Vi må høyne ambisjonsnivået. Vi må arbeide for å få flere kvinner til å jobbe heltid, få flere innvandrere i arbeid og få ned frafallet i videregående skole. En MOA-avtale må inkludere disse områdene i tillegg til de tradisjonelle IA-målene.

I mars rykker Anne-Kari Bratten opp til administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter, som organiserer virksomheter med til sammen nesten 200 000 ansatte. Tyngdepunktet ligger innen helse, kultur og samferdsel. Blant medlemmene finner vi helseforetak og sykehus, teatre og symfoniorkester, NSB og Avinor, NRK og Posten, Vinmonopolet og Norsk Tipping.

– Anne-Kari er grundig og kunnskapsrik og stappfull av fakta. Hun har hukommelse som en elefant, sier avtroppende Spekter-direktør Lars Haukaas når jeg ringer for å forhøre meg om hans nestkommanderende og etterfølger.

Bratten kommenterer sjefens attest slik:

– Jeg tror jeg i utgangspunktet har så lav selvtillit at jeg må ha fakta for å kunne være tydelig i det offentlige rom. Jeg har ikke sans for folk som bare syns og tror og mener. Du må ha fakta for å få gjennomslag.

Hvis den påtroppende toppsjefen i Spekter har lav selvtillit, så skjuler hun det godt. Der hun sitter framoverlent ved bordenden i det romslige møterommet med utsikt mot Oslofjorden, framstår Bratten som offensiv, direkte, smilende og inkluderende.

Som barn var hun imidlertid ikke noen utpreget sosial person, sier hun selv.

– Jeg var en blek og fregnete liten nerd, som satt inne på rommet mitt og leste bøker i helgene. Jeg var en innadvendt jente som gikk i ett med tapetet. I utgangspunktet er jeg ikke noen utadvendt person. Men jeg har lært meg til det. Og jeg har lært at hvis du har fakta og er tydelig, så er folk interessert i det du kommer med.

Bratten spissformulerer gjerne sitt budskap. Så spissformulert har hun vært, at hun ble omtalt som «granatkasteren» i Dagbladet i fjor høst. «Hun kaster stadig sprenglegemer inn i en søvndyssende arbeidslivsdebatt,» skrev avisens kommentator Stein Aabø.

– Jeg ble veldig stolt da jeg leste det, smiler Bratten. Hun understreker samtidig at målet ikke er å provosere, men å oppnå resultater.

Det hender likevel at noen blir provosert. Som da hun sa at skal vi få dekket behovet for arbeidskraft i helsesektoren, «kan verken sykepleiere eller andre bruke tiden de kunne stilt til rådighet for arbeidslivet på å sitte på kafé eller gå på Sats».

Etter det utspillet rant det inn med sinte tekstmeldinger.

– Jeg var ikke overrasket over at det ble reaksjoner, men jeg ble overrasket over usakligheten. Folk sendte meg sms og ba meg brenne i helvete eller uttrykte håp om at mine barn ikke ville få behandling hvis de kom på sykehus.

Hun føler ikke behov for å unnskylde det hun sa.

– Uttalelsen min ble tolket som at jeg sa at sykepleiere var late, men det sa jeg ikke. At folk jobber deltid når de har små barn, har dårlig helse eller begynner å trekke på åra er helt ok. Men nå er deltidsandelen høyere blant kvinner uten barn eller med barn over 16 år enn blant småbarnsmødre. Og når Statistisk sentralbyrå spør kvinner om hvorfor de jobber deltid, er det en tredel som ikke har noen spesiell grunn til at de gjør det.

– Hvilket forhold har du selv til å sitte på kafé og trene på Sats?

– Jeg har en krevende jobb og jeg er mor, så mine prioriteringer er kun to ting: jobb og familie. Da er det ikke rom verken for å trene på Sats eller sitte på kafé.

Den påtroppende lederen i Spekter er lite aktiv på sosiale medier. Men da fiolinist og milliardærfrue Marte Krogh i januar la ut om hvordan hun fikk tid til å trene samtidig som hun organiserte au pair, vaskehjelp og personlig trener, og Krogh samtidig oppfordret andre kvinner til å trene mer, kunne ikke Bratten dy seg:

«Fri og bevare meg vel!» skrev hun på sin Facebook-side.

– Kan jeg tolke kommentaren dit hen at du ikke ser på Marte Krogh som noe godt forbilde?

– Hun må mene hva hun vil. Men jeg blir provosert over at man ikke forstår at den vanlige norske kvinne ikke har det sånn. Når mediene framstiller dette som om det er den nye mammarollen, så er det veldig fremmedgjørende for vanlige norske kvinner.

Selv har Bratten klart seg uten vaskehjelp og au pair, og hun vet hva tidsklemma handler om.

– Det er ikke lett å kombinere en krevende jobb og familie, men det er mulig. Jeg er beinhard. Jeg kommer på jobb mellom sju og halv åtte og går ved tre-tida. Hver eneste dag. Jeg er sammen med ungene hele kvelden. Når de gjør lekser sitter jeg sammen med dem ved pc-en. Og så gjør jeg selv litt lekser når den minste har lagt seg og datteren min forsvinner inn i cyberspace.

Anne-Kari Bratten vokste opp i Bærum, der hun hadde en barndom som skilte seg fra det som var vanlig. Faren var offiser i hæren, men alvorlig sykdom gjorde at han ble hjemmeværende mens moren jobbet.

– I tillegg vokste jeg opp i blokk. Jeg var den eneste i klassen som bodde i blokk, den eneste som hadde hjemmeværende far og den eneste som hadde en mor som jobbet fulltid.

Engasjementet for likestilling knytter Bratten til erfaringene fra oppveksten.

– Foreldrene mine lærte meg at det ikke er noen forskjell på gutter og jenter. At det ikke er noe gutter kan som ikke jenter kan – og omvendt.

Også når det gjelder engasjementet for velferdsstatens framtid, trekker Bratten linjer tilbake til barndommen.

– Det å vokse opp med en far som er syk, kan høres trist ut, men det er mange fordeler med det. Man lærer seg å ta ansvar og vise omsorg for andre. Og ikke minst å sette enormt pris på velferdsstaten. Faren min var inn og ut av sykehus siden jeg var veldig liten, og jeg er grenseløst takknemlig for velferdsstaten.

Dette portrettintervjuet sto på trykk i magasinet Velferd 1 - 2013. Elektronisk utgave kan kjøpes her.