Tapernes kriger
Hva er det med deg, Ola Ødegaard?
Vi sitter i de mørke, rødbrune skinnmøblene i bibliotekbaren på Hotel Bristol. Foran oss sitter en liten, tettbygd, eldre mann med et blikk så mykt at du kan smøre det på brødskiva. Mannen som tidlig på nittitallet startet organisasjonen som etter hvert skulle hete Rettferd for taperne. Som har levd en barndom som kan få selv en kald kyniker til å grine blod.
Oppvekst i fattigdom og følelseskulde. På tiggerferd i bygda som seksåring. Sendt av foreldrene til butikkene for å stjæle. Fosterhjem. Guttehjem. Feilplassert på spesialskole for evneveike. Ydmyket. Straffet. Tynnkledd, barbeint og livredd måtte han tilbringe netter i fryserommet i kjelleren på spesialskolen. Seksuelt misbrukt. En oppvekst som får skillingsvisa «I en sal på hospitalet» til å framstå som reneste godnattsangen.
– Hva er det med deg, Ola Ødegaard? Hvordan går det an å stå oppreist etter en slik oppvekst?
– Jeg har alltid likt å si fra. Har alltid kjempet for retten til å være et menneske. Autoritetsangst vet jeg ikke hva er. Opplevelsen av å være modig har betydd mye for meg, sier han enkelt.
Og nettopp Ola Ødegaards historie og erfaringer, gjort kjent gjennom boka «Ingen barndom», har gjort Taperforeningen med kontor på Dokka til en slagkraftig organisasjon. Det er fordi folk vet at Ola selv har vært en taper at de tør ta kontakt. Foreningen har sørget for vederlag til taper-medlemmer for nærmere 300 millioner kroner siden starten i 1993.
