Frelserinnen

NAV Oslo har fått en symbolsk plassering – i Frelsens Hus. Her holdt Aetat Oslo og Akershus til inntil den nye Arbeids- og velferdsetaten (NAV) ble en realitet i sommer. Men selv om navnet er nytt, er hovedoppgaven den samme: å sørge for at flest mulig befinner seg i arbeidslivet så lenge som mulig. Det har også vært Elisabeth Nilsens fremste credo som toppbyråkrat gjennom mange år. At hun nå er ansatt i en ny etat, har ikke endret en tøddel på det.

Brenner for å få hjelpe

– Jeg brenner for det vi holder på med: å hjelpe folk ut i jobb, enten fra attføring eller fra lediggang. Men jeg tror man må tilrettelegge arbeidslivet bedre for eldre, hvis vi skal få dem til å stå lenge. Forutsetningen er at man klarer å gjøre det attraktivt å fortsette å jobbe, sier den tidligere fylkesarbeidssjefen, nå seniorrådgiver i NAV Oslo. Selv har hun foreløpig ingen planer om å slutte før fastsatt pensjonsalder.

– Har man interessante arbeidsoppgaver, så er det jo mest spennende å være i arbeidslivet. Hvis man har krefter, så er det jo fantastisk å få bruke seg selv, understreker hun med et svakt smil. Etter rundt 25 år i arbeidslinjas tjeneste er hun blant annet kjent for å være opptatt av samarbeid med arbeidsgiverne.

– Vi får ikke folk ut i jobb uten at noen tar dem imot. Derfor er kontakten med arbeidsgiversiden en forutsetning. Her må det være et samspill, sier hun stille og ser ned i hendene. Dette er ingen skravledama. Selv om hun er glad i å være på tur i skogen, er hun ikke så glad i å være på bærtur. Det passer hun seg tydeligvis vel for i jobbsammenheng også.

En stor overgang

– Med din lange fartstid innen Aetat blir du vel en særdeles nyttig rådgiver for den nye sjefen din, direktøren for NAV Oslo?

– Jeg håper det.

– Burde ikke du ha sittet i den stolen selv?

– Nei, det hadde jeg ingen ambisjon om. Når en skal bygge opp noe nytt, er det bra at det kommer noen utenfra. Men det er selvsagt en stor overgang å ikke selv være leder. Jeg kommer sikkert til å bruke litt tid på å tilpasse meg.

– Var du engstelig for at det kunne bli for mange kalddusjer?

– Nei, jeg syntes at Aetat hadde et komplekst felt. Nå blir det enda mer komplekst. Å gå løs på en ny lederjobb som er så krevende, det tenkte jeg at jeg ikke skulle gjøre nå. Men jeg vil veldig gjerne være med på å skape NAV, så derfor er jeg fornøyd med at jeg er her.

– For kaldt vann er du jo ikke redd for? Det sies at du starter badesesongen allerede ved påsketider?

– Ja. Da er det som regel isfritt i Singlefjorden. Også pleier jeg å gi meg når november kommer. Jeg syns det er deilig; man får en pang start på dagen.

Egentlig litt overraskende at denne milde damen, som sitter litt forsiktig i stolen, er slik en hardhausing.

Handler om holdninger

– Nå går Norge så det griner. Det setter sine spor i arbeidsledighetsstatistikken. I Oslo og Akershus har ledigheten sunket med nesten 25 prosent det siste året. Hvorfor sitter det likevel flere eldre, godt skolerte, på gjerdet og skuer ut over dette travle arbeidsmarkedet?

– Jeg skjønner ganske enkelt ikke at velskolerte mennesker ikke er velkomne i arbeidslivet, at en ikke verdsetter den erfaringen som en faktisk får på kjøpet, sier hun og blir stille – før hun konkluderer:

– Det har noe med holdninger å gjøre. Og det offentlige er ikke noe bedre.

– Du er en tenksom person?

– Jeg prøver å tenke mens jeg snakker, ikke bare snakke, sier hun og børster stille bort et usynlig rusk på den knall røde buksedressen.

Enkeltmenneskets møte med et stort system

Nylig dannet en gjeng eldre arbeidsløse et nettverk de kalte Aksjon Arbeid Aetat (AAA). De var frustrerte og inderlig forbannet over den måten de ble behandlet på i Aetat. En person fikk likevel ros. Det var Elisabeth Nilsen: «Hun tok kontakt og inviterte oss. Hun skal ha mange blomster. Hun er enestående i Norge,» sa en av dem til Velferd.

– Sikkert ikke enestående på noen måte, svarer hun beskjedent, slik veloppdragne piker skal. Men kollegaer bekrefter at hun er opptatt av det såkalte brukerperspektivet.

– Når en får tilbakemeldinger fra brukerne, må de tas på alvor. Vi fikk mange henvendelser fra seniorer om at de ikke følte at de ble vist respekt. Det handler om enkeltmenneskets møte med et stort system. De har søkt mange jobber uten å få respons. Da er det fort gjort å føle at en ikke er verdt så mye lenger. Det sier jeg muligens fordi jeg er i den alderen selv, sier hun og ler.

Ellers er hun for det meste alvorlig, avventende. Det ligger en aura av ro rundt henne. Her er det langt til de brutale sjefstaktene og de skråsikre svarene. Hun har sorte ballerinasko, godt egnet til å trø varsomt med.

En verdighet å forsvare

– Handler det om manglende innsikt når folk i AAA-gruppen opplever at de får en uverdig behandling av saksbehandlere i Aetat?

– Noen opplevde at Aetat stilte for strenge krav i forhold til alder og erfaring. Og i noen tilfeller ble det det – helt åpenbart. Denne gruppen ga oss et startskudd for å ha veldig fokus på kommunikasjon og kvalitet i samtalene. Alle mennesker snakker ikke godt sammen. Så det å kunne bytte saksbehandler hvis det skjærer seg, tror jeg er viktig. Det skal utvises skjønn, og det er det skjønnet vi har jobbet mye med det siste året. Det er ikke sånn at man kan stille samme krav til en 60-åring som til en 25-åring.

– Har du selv vært arbeidsløs?

– Nei, men jeg har ansatt mange både fra arbeidsledighet og fra attføring. Det å få god kontakt med en arbeidssøker krever tid, og det har det ikke vært mye av i Aetat.

Etter et kvart århundre i Aetat, pluss noen år i kommunesektoren, har hun sett ulike reformer komme og gå. Vi får ingen forsikring om at nå skal alt bli så meget bedre med NAV.

– Det er ikke noen fasit på dette. Man må hele tiden ha i tankene at folk har en verdighet å forsvare. Man er i en ekstremt sårbar situasjon når man i en alder av over 50 år, har søkt over 200 jobber.



Les hele saken i Velferd 5- 2006