En tater synger ut

Folket til Akselsen har hatt mange navn, fant, splint, ferk, omstreifere, reisende, romani. Selv foretrekker han tater.

Ingen god vei

Nå er Akselsen inderlig forbanna på det nyåpnede tatermuseet i Elverum. Den etterlengtede utstillingen på Glomdalsmuseet har fått navnet «Latjo Drom» – den gode veien, den lykkelige veien. Det opplever han som en hån.

– Skal det være en utstilling om folk, så må sanninga komme fram. Det er forferdelig at de har kalt utstillingen for «Latjo Drom». For var den veien til tatera så god?

– Nei, det var ingen lykkelig vei, slår han ettertrykkelig fast på sin spesielle dialekt, en blanding av østnorsk og svensk – med kanskje litt urdu i tonefallet. Romanispråket lærte han som barn bak hesterumpa. Norsk begynte han først å lære da han var åtte-ni år.

– Foreldra mine og oldeforeldra mine var tatere. Jeg kan dokumentere slekta mi helt fra 1596, så jeg er helekte tater, sier Elias. Etternavn fikk han først i 1982. Han måtte søke om å få det for å kunne gifte seg.

Sult, kulde og kjeppjaging

Og Akselsen vet hva han snakker om når han avviser uttrykket «latjo drom».

– Vi var den siste taterfamilien som reiste sommer som vinter, sier han og forteller at han trasket langs veiene sammen med foreldre og søsken til han var 18 år. Og det er ikke de gode minnene han trekker fram når han skal fortelle om omstreiferlivet. Da handler det mer om sult, kulde og kjeppjaging.

– Jeg vil ikke si at min oppvekst var så bra. Myndighetene var hele tida på jakt etter taterne. De bestemte at vi skulle interneres, på barnehjem og i arbeidskolonier. Alle mellom 12 og 40 år skulle steriliseres, kvinner som menn. Det var etnisk rensing. Og hvis en gutt var blitt så redd at han tissa på seg, da ble han sendt til Gaustad for å bli lobotomert, sier Akselsen.

Livet til visesangeren minner om en skillingsvise – av det mer brutale slaget. Han ble født på et pleiehjem, men to dager gammel var det ut på landeveien.

– Jeg ble lagt på en bosu med høy i ei kjerre, sier dem.

Da han var ti år gammel hadde faren fått leid ei gammel hytte. Det var det året myndighetene hadde bestemt at taterbarn skulle gå på skole. Det var julaften. Ute var det mye snø og kaldt. Da kom både lensmann, skoleinspektør og barnevernsnemnda. Beskjeden var klar: Dere har to timer til å pelle dere ut av bygda. Det aktverdige bygdefolket hadde nemlig samlet underskrifter. De ville ikke ha fantepakk som naboer. Dermed var det bare å samle sammen det de hadde, feste det på en spark – og fortsette «reisen».

– Jeg syns ikke det var noen lykkelig vei, jeg.

Driver ikke med fanteri

– Jeg kan fortelle deg så mye om «den gode veien», jeg, jenta mi. Jeg har vært bitter i mange år. Nå blir jeg sint når de skal romantisere livet vårt så veldig, når det var en kamp på liv og død for ikke å sulte og fyse i hjel.



Les hele saken i Velferd 4- 2006