Mor Godhjerta Biskeberta
”Det er ikke alle mødre som er så snill som du, selv om du var streng, mamma.” Det er attesten Tove Smaadahl fikk av datteren sin nylig.
”Tove Smaadahl er a pain in the ass”, sa statssekretæren i Justisdepartementet da hun skulle presentere henne på en konferanse. Og det likte Tove:
- Det er sånn det skal være, mener hun. En viktig del av jobben hennes er jo å være en pådriver overfor myndighetene, å stå på for at den praktiske erfaringen fra Krisesentrene blir til politikk. Kontoret sitt har hun strategisk plassert med utsikt til høyblokka der Justisdepartementet holder til.
– Jeg sitter og passer på Dørum. Vi er samfunnets watchdog. Det er derfor vi har et øye på logoen vår. Vi følger nøye med, og vi ser hele tiden samfunnsutviklingen før lovene og reglene kommer, sier leder og eneste ansatte i Krisesentersekretariatet, som organiserer 30 krisesentre rundt om i hele landet.
Dårlig rykte
Hun kan løfte stemmen. Hun er stor, 1.80 høy. Også har hun en sak hun er sterkt engasjert i. Da blir kvinner gjerne typifisert som sinte.
”Må den kvinnen snakke sånn?” sa en mannlig paneldeltaker en gang. ”Ja, det må hun!” kom det kjapt fra salen. Derfor var jeg forberedt på å møte en sint dame, men her sitter hun avslappet midt i en travel hverdag og ler og snakker varmt om Krisesentrenes betydning og byr raust på livet sitt.
– Det er klart, når du har møtt så mange kvinner som har vært utsatt for så grove krenkelser over tid, så gjør det noe med deg, sier Tove. Hun er slett ikke sikker på at hun er interessert i å legge om stilen.
– Jeg er redd for å ødelegge mitt dårlige rykte, sier hun og ler.
Arbeidslivet må bry seg om vold
Nå er hun opptatt av å få arbeidsgivere til å
engasjere seg mot vold i hjemmet. – Det er det nye området som vi må begynne å jobbe med, mener Tove. Derfor er hun opptatt med å skrive når hun sitter på toget på vei hjem til Trøgstad etter endt arbeidsuke i hovedstaden.
„Hvorfor skal vi bry oss?“ heter veiledningsheftet hun er i ferd med å utarbeide for arbeidslivet. Det er rettet mot tillitsvalgte og bedriftsledere. Særlig er hun opptatt av at det ikke finnes noen metoder om hvordan ledelsen skal gå fram hvis de frykter at en av deres ansatte blir utsatt for vold i hjemmet.
– De må vite hva bedriften kan bidra med og hvilke juridiske rettigheter kvinnen har. Også har arbeidslivet et særlig ansvar for å forebygge vold. Først og fremst er det viktig å ha en åpenhet om voldsproblematikk på arbeidsplassen, at man tar opp dette skambelagte temaet på personalmøter. Hvis vold er et tabubelagt tema på jobben, blir det vanskeligere å bry seg, understreker Tove og forteller om en bedriftsleder som ringte henne.
– Han hadde innkalt en kvinnelig leder som hadde mye fravær. Da kom den historien! Han visste ikke hva han skulle gjøre. Hadde det vært rusproblemer, hadde det vært mye enklere. Da finnes det en etablert struktur. Jeg fødte en datter med spalte. Da fantes et eget spalteteam. Men for voldsutsatte kvinner finnes det ingen organiserte strukturer. Og vi har et alt for dårlig tilbud til dem som har behov for å bearbeide traumer. I dag vet vi at kvinner må stå i kø i lang tid for å få hjelp, sier Tove, som mener at voldsproblematikken bør inn i Avtalen om et inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen.
– Vi vet at folk er blitt sykmeldte og uføretrygdet på grunn av vold. Det har vi en del erfaring med. Her ligger det noen store utfordringer for arbeidslivet, både for det private næringslivet og for det offentlige. De må vite om rettigheter og forebyggende tiltak. Selv om den største andelen voldsutsatte er hjemmearbeidende og kvinner som går på stønad eller trygd, vet vi at vold skjer i alle sosiale lag.
