Afrika på vei fra bistand til selvutvikling

11. april feiret Norad seg selv og 50 år som bistandsdirektorat på Litteraturhuset i Oslo. Norad har i store annonsekampanjer den siste tiden vist hvordan bistand har endret seg, men mener fortsatt at Afrika og andre utviklingsland vil ha behov for bistand fra rikere land. Totalt er budsjettet for bistand til utviklingsland på 27 milliarder norske kroner i år. Rundt 7 milliarder av potten går til Afrika.

Direktør Villa Kulild og Norad, forvalter 11 prosent av det norske bistandsbudsjettet. Resten fordeles via FN, Verdensbanken og andre internasjonale institusjoner. Blant annet bevilger Norad tre milliarder kroner til frivillige organisasjoner i Norge.

– Vår viktigste jobb er å gi faglig rådgiving, å forvalte midler på best mulig måte og sørge for at hjelpen blir mest mulig effektiv, sier Kulild. 

Nybakt utviklingsminister Hekki Holmås var naturlig nok med å feire Norads 50-års dag. Holmås snakker mye om «rettferdig fordeling» når han skal forklare hva han ønsker å legge vekt på i sin ministergjerning:

– Hovedtrekkene i utviklingspolitikken ligger fast, men mitt engasjement har alltid vært knyttet til spørsmål om rettferdig fordeling, og det kommer til å være helt sentralt for meg i arbeidet som utviklingsminister. Svaret for å avskaffe fattigdom er å sørge for at rikdom og vekst fordeles mer rettferdig. Innad i land og mellom land, sier Holmås, som mener bistandspolitikk ikke må ses på som en isolert øy. 

– Vi må sørge for at bistandspenger virker sammen med annen politikk, som handelspolitikken, klimapolitikken og arbeidslivspolitikken for å skape en helhetlig utviklingspolitikk. Målet er å stoppe de farlige klimaendringene og bidra til en mer rettferdig verden, sier statsråden. – En viktig forutsetning for å opprettholde den store oppslutningen om å gi så mye i bistand som vi gjør, er at tilliten til at bistand virker er godt forankret i den norske befolkningen. Jeg mener vi må ta utviklingspolitikken hjem og i enda større grad forankre den i det norske folk. Der kommer jeg til å gjøre en jobb, sier Heikki Holmås.

En del av norsk utenrikspolitikk

Ikke alle deler statsrådens og bistands-Norges visjoner. Førsteamanuensis ved utviklingsstudier på Høgskolen i Oslo og Akershus, Ketil Fred Hansen, tror dagens «bistandsregime» vil møte sin endelikt innen 10 år. Han betviler sterkt at Norad får noen rolle å spille i fremtiden, og mener direktoratets visjoner for utvikling allerede er uaktuell.

– I 1956 sa Charles de Gaulle at koloniveldet ville fortsette i 50 år til. Allerede i 1960 var de fleste kolonier selvstendige. Så feil tok De Gaulle og så feil kan Norad ta.  I dag er bistand et ledd i norsk utenrikspolitikk. For bare ti år siden sa vi at vi drev med bistand fordi vi som ett av verdens rikeste land hadde et ansvar for å avskaffe fattigdom. Slik er det ikke lenger, sier Ketil Fred Hansen. 

Han ser ingen naturlig kobling mellom business og bistand fra et utviklingspolitisk synspunkt, slik Utenriksdepartementet og Norad gjør.

Ett av de tydeligste dilemmaene er bistandsprogrammet «Olje for Utvikling» (OFU), mener Ketil Fred Hansen. Bevilgningen til OFU er seksdoblet de siste seks årene, fra 50 millioner til 310 millioner kroner. Selv om det er for småpenger å regne sammenlignet med de cirka 14 milliarder som går til Verdensbanken, pengefondet (IMF) og FN-systemet, dreier det seg om en markant økning som viser at Norge satser på dette området. 

– Olje for Utvikling (OFU) er den norske offentlige «bistandskomponenten» som skal bidra til kompetanseheving for oljeproduserende land. Det er et prisverdig tiltak der Norge viser sin komparative fordel med verdifull kompetanse fra oljeindustrien, noe som er svært bra i utgangspunktet. Det kompliserte er at Statoil går inn i de samme landene som OFU opererer, forklarer Hansen. Statoil og OFU har helt ulike mål. 

– Målene er helt inkompatible. På den ene siden skal de norske ambassadene arbeide for Olje for utvikling-programmet, som skal sørge for at det blir igjen mest mulig penger av oljeinntektene i vertslandet. Men, samtidig skal de norske ambassadene sikre Statoils innpass i landet. Statoil vil naturlig nok ha best mulige kommersielle kontrakter for å øke selskapets inntjening, sier Hansen. 

– Det er utrolig at den norske regjeringen ikke forstår at det er en umulig dobbeltrolle Norge får i de landene hvor både OFU og Statoil er inne, sier Fred Hansen. 

Førsteamanuensis Karin Dokken ved Institutt for statsvitenskap ved UiO har jobbet med sikkerhetspolitikk i Afrika og skrevet flere lærebøker om temaet, Hun mener oljen er en konfliktdrivende faktor i afrikanske samfunn. Oljen har holdt kriger gående mye lengre enn det ellers ville gjort. 

– Landene som har størst og flest naturressurser er også mest utsatt for krig og konflikt. Det finnes store kvantitative undersøkelser som viser dette fenomenet. Norske myndigheter bør være kjent med det og trå varsomt i forvaltningen av en så viktig ressurs som olje.

Afrikas selvtillit øker

Afrika består av over 50 land, og kontinentet er i sterk endring. Middelklassen og de intellektuelle har våknet til på kontinentet, som rommer seks av de ti raskest voksende økonomiene i verden.

«Bør vi ikke snart avslutte æraen med bistand, og starte en æra med handel?» spør nettavisen Newsfrom Africa på lederplass i mars. Redaktør Renato Kicito Sesana formidler ønsket om en mer likeverdig behandling fra Vesten og påpeker at Afrika ikke bare er et sted med kriser og humanitære katastrofer. 

I tillegg har afrikanerne blitt flinkere til å stå sammen og til å samarbeide, blant annet gjennom Den Afrikanske Unionen (AU), som ble grunnlagt i 2002, og deler Afrikas 54 land opp i fem regioner. 

– Det som er nytt er at de Afrikanske statene samarbeider om sikkerhetspolitikk. Det finnes et såkalt «Early Warning System» der regionale organisasjoner rapporterer helt fra bakkeplan med avanserte IT systemer, etterretning og kommunikasjon. Neste ledd i utviklingen blir å gå fra «early warning» til «early respons». Denne utviklingen har kommet lengst på Afrikas Horn. Et stort problem i Afrika er stadige vandringer av nomader, våpen og soldater. Krig og konflikt forhindrer som kjent utvikling. Stabilitet blir derfor en forutsetning for utvikling på andre områder, forklarer Dokken fra UiO.

– Det er viktig å tenke regionalt og ikke bare nasjonalt, forklarer Dokken. Sikkerhetspolitisk bygger AU opp stående styrker for å samarbeide om våpenkontroll og prøver på den måten å forhindre konflikter.

Kina med agenda i Afrika

Norge, og andre vestlige land, setter gjerne betingelser for sin bistand til Afrika og andre steder. 

– Norge blander seg inn. Dersom Norge stolte på regjeringene i de landene vi gir bistand til og regnet med at byråkratiene var kompetente, hadde det vært lurest å gi budsjettstøtte til afrikanske land. Da hadde administrasjonskostnadene for Norge vært på null kroner. Nå koster det mer enn to milliarder å administrere bistandspotten på 27.7 milliarder, sier Ketil Fred Hansen. 

Kina er populært på kontinentet fordi stormakten ikke blander seg direkte inn i indre anliggender i landene. Det kan virke som et paradoks. Men at kineserne også stiller krav til landene de samarbeider med, er det ingen tvil om.  Dette ble tydelig da Dalai Lama ble nektet innreisevisum i Sør Afrika i fjor, da han skulle besøke landet for niende gang, i forbindelse med en konferanse med Desmond Tutu. 

– Det er helt soleklart at Kina har lagt press på Sør Afrika for at Dalai Lama ikke skulle få visum. Det viser at Kina er mer interessert i egen innenrikspolitikk i sitt samkvem med Afrika, enn i afrikanske landenes innenrikspolitikk, sier Karin Dokken. 

Et annet eksempel på hvordan Kina utøver politikk i Afrika er i landet Tsjad. Der finansierte Taiwan byggingen av en bro. Kina er interessert i oljen i Tsjad og sa rett ut at dersom Tsjad ikke brøt med Taiwan, var ikke Kina interessert i å investere i landet. Nå har Tsjad brutt forbindelsen med Taiwan og Kina er langt inne i Tsjads oljesektor. Kina gir blaffen i minstelønn og menneskerettigheter, men har som forutsetning for å gå inn i et land at landet ikke aksepterer Tibet eller Taiwan. 

– Det er problematisk at Afrika blir avhengig av en stor stat, som tilfellet er med forholdet til Kina. Nå har Kina blitt Afrikas største eksportmarked. Med tanke på hovedkvarteret for Den Afrikanske Union i Addis Abeba, Etiopia, så er omtrent hver skrue produsert i Kina, og hver arbeider kommer fra Kina, forklarer Dokken. 

Men ikke alle afrikanske land er like begeistret for Kinas inntog i Afrika.  

– Malawi har sagt nei til kinesisk bistand, sikkert fordi de ser det nykolonialistiske aspektet ved det

Afrika er fullt av råvarer, med høy global etterspørsel. I sør frister kobbergruvene, diamantene og gullet. I Afrika blir avstanden både symbolsk og stor mellom ekstrem fattigdom og ekstrem rikdom. Afrika har rundt 50 prosent av alle diamantforekomster i verden, og temaet har fått stor medieoppmerksomhet. Angola og Botswana har de høyeste forekomstene. Men inntektene fra råvarene kommer bare i liten grad befolkningen til gode. 

– Avgifter på eksempelvis gull- og kobbergruver betyr ikke at staten får legitimitet i egen befolkning. Befolkningen har ingen forventning til staten og ingen erfaring med offentlige goder. Det er det samme som med oljeforekomstene. Skatt- og avgiftspolitikken er ikke fattige lands sterke side, sier Ketil Fred Hansen. 

Wall Street avhopper med løsning for Afrika?

Afrika tiltrekker seg også pionerer og sosiale entreprenører med nye, annerledes løsninger i bagasjen. Mandag Morgen har møtt Wall Street avhopperen Roger Frank som jobber med landbruk og bærekraftig agrikultur afrikanernes egne premisser. Hans team har fått med seg tunge investorer til å finansiere sosial innovasjon i en rekke afrikanske land, og hans ideer om fremtidens matsikkerhet er plukket opp av Barack Obamas regjering. 

Roger Frank lanserer nå fondet Innovare Food & Fiber Fund, for å finansiere enda flere prosjekter. 

– Det afrikanske jordbruket har fantastiske muligheter. Det er store områder med jord som kan kultiveres i Afrika. Folk må komme seg ut i felten for å se at katastrofebildet av kontinentet er feil. Problemene finnes, men det viktigste er å finne løsningene, sier Roger Frank.

Verdens befolkning rundet sju milliarder nylig, og fortsetter å vokse. Matvareproduksjonen må muligens øke med 70 prosent frem til 2050 for å sikre verden nok mat. 

– Storskala landbruk som i Brasil er ikke løsningen i Afrika. Der er det bedre å forbedre og innovere småskala produksjon på stedet, sier Roger Frank. 

– Det haster. Vi er på kanten av en mat- og vannkrise. Vi lanserer det nye fondet for å finansiere selskaper som produserer mat for folket i de fattige landene. Nå går opptil 40 prosent tapt på grunn av dårlig lagring og foredling. Da må vi støtte selskapene som driver transport, lagring, kjøling og prosessering, salg og eksport nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Resultatet så langt er økt produksjon og mer penger til produsentene og bedre tilbud til konsumentene i alt fra kyllingproduksjon til melk- og kornprodukter. Vårt fokus er klimasmart agrikultur, og det funker, sier Frank. 

Foreløpig jobber teamet hans i Tanzania, Kenya, Mosambik, Uganda og Sør Afrika. 

Roger Frank har et langsiktig mål om å skape et fond på 100 milliarder.

– Vi bruker Wall Streets verktøy for fundrising og finansiering for å bedre matsikkerheten for Afrikas befolkning, sier Frank.