Myten om den sterke leder

­Ikke var han høy, ikke var han sterk, folk tvilte på hans kongelige byrd – inkludert ham selv – og han kom med to tomme hender til et Norge som nylig var blitt forent under en kronet konge: Magnus Erlingsson, med den nyslåtte erkebiskopen av Nidaros som sin nærmeste allierte. Hvordan var det mulig å seire under slike omstendigheter? Hva var det ved kong Sverres lederstil som gjorde at han lyktes - og fikk så mye motstand, spør professor i eldre historie ved universitetet i Oslo, Hans Jacob Orning i Klassekampen.

Sverre gav abbed Karl Jonsson fra Tingeyrar-klosteret nord på Island i oppdrag å føre sin historie i pennen og han tegnet portrettet av en formidabel konge. Selvfølgelig er sagaen fylt av overdrivelser – Sverres seire ble alltid framstilt som mirakler fordi han hadde færre menn enn sine motstandere, og seirene ble alltid tilskrevet hans kløkt. Men han vant tross alt. 

Det virkelig uvanlige ved Sverre er at han etter å ha beseiret den eksisterende kongen måtte kjempe mot motstandere nesten hele sin videre karriere fram til sin død 18 år senere. 

Problemet med å delegere

Man trenger ikke tro på alle beskrivelsene av hans fortreffeligheter i sagaen for å se at han var en sterk leder. Et helt konkret resultat av det var at birkebeinerne hadde store problemer med å klare seg uten hans nærvær. Gjentatte ganger i sagaen ser vi at uten Sverre ble birkebeinerne et enkelt bytte for baglerne. 

Resultatet av dette viste seg klart: Birkebeinerne var sterke der han befant seg, og svake ellers. Hvilket vil si at de som oftest bare kontrollerte en av tre landsdeler i Norge. Hva var Sverres løsning på dette? I 1180 kom hans angivelige halvbror Eirik til landet og ønsket medbestemmelse. Sverre var kritisk, men lot ham få styre Østlandet. Dette var første gang denne regionen kom under birkebeinerkontroll. Så døde Eirik og hans familie under mystiske omstendigheter, trolig forgiftet på Sverres befaling. Eirik er den eneste som reelt var hans likeverdige. Ble det for mye for ham? Var han redd for at Eirik skulle utfordre ham?

– I stedet for å oppmuntre andre ledere, satset Sverre på en annen strategi for å gjøre birkebeinerne mer robuste når han var borte: å bygge festninger som hans menn kunne forskanse seg i, men det ble temmelig mislykket, skriver Orning.

Delt lederskap

Fantes det noe alternativ til den sterke leder i dette samfunnet? La oss kaste et blikk på hvordan birkebeinernes hovedmotstandere fra 1196 – baglerne – løste dette problemet. Baglerne hadde flere ledere samtidig, som regel tre. Historikerne har ment at dette gjorde at flokken ble svekket av indre stridigheter. Det er sant at de tre lederne ofte hadde gnisninger seg imellom. Men som regel klarte de å løse slike spenninger, og hva som er viktigere: baglerne kunne operere med mange flokker samtidig som alle var militært effektive. De kunne bedrive geriljakrig i en region, sjøkrig i en annen og trefninger i en tredje. Kanskje klarte de ikke å stå opp mot Sverres samlede styrker, men når de delte seg opp, tålte de et nederlag eller to, og kunne oppsøke de stedene der birkebeinerne var på sitt svakeste.

En annen viktig konsekvens av det delte lederskapet er at det ofte oppstod diskusjon om hvilke løsninger en skulle velge. I birkebeiner­leiren var resultatet alltid gitt: Det var Sverre som bestemte. Hos baglerne var det uenighet og debatt. Sagaen framstiller dette som et problem som svekket baglerne. Likevel skinner det gjennom at deres løsninger ofte ble bedre fordi de hadde denne typen åpent debattklima. Det var ikke alltid lederen hadde rett.

Hvorfor er vi så opptatt av å ha en sterk leder? Selv i dagens demokratiske samfunn er noe av det verste en leder kan ha hengende på seg, at han eller hun er svak. Det er som om vi tror at folk ikke klarer å ta gode avgjørelser uten å bli kommandert, og at en god leder tenker bedre enn alle andre. Er det slik at vi bak demokratiets maske fremdeles bærer med oss forestillinger om det geniale enkeltmenneske og den gemene hop? Er det ikke på tide at vi tar den endelige konsekvensen av at klokskap ikke er forbeholdt de store skjønnånder og at folk flest kan tenke selv og ikke trenger å bli verken kommandert eller motivert for å gjøre en god jobb?

– Et godt sted å begynne kan være kong Sverre – karismatikeren som ikke klarte å delegere til andre, avslutter Hans Jacob Orning