Magne Lerø: Sterkere sentralstyring av sykehusene

­Utvalget som i går la fram endringer til finansiering og organisering av sykehusene, hadde et mandat som baserte seg på at dagens foretaksmodell skulle beholdes, men forbedres. De bringer til torgs en del som klinger godt i rødgrønne politiske ører.

Det skal bli mer demokrati- og de drar det langt. Alle regionale helseforetak bør ha en samisk representant i styret. Grunnen er ikke at samer lider av andre sykdommer enn den øvrige del av befolkningen, men det tar seg godt ut. Det er politisk korrekt.

Det er også politisk korrekt å ville ha mindre markedsstyring. Det betyr at de vil gå bort fra dagens innsatsstyrte finansiering og gi årlige rammebevilgninger til sykehusene der størrelsen på befolkningen et sykehus har ansvaret for, avgjør størrelsen på bevilgningen.

De tar også til orde for en godkjenningsordning for private aktører for å sikre at de ikke stikker av med helsepersonell som trengs i de offentlige sykehusene.

Utvalget holder fast på at drift og investeringer i sykehusbygg ses i sammenheng. Dagens krav om at et helseforetak må ha 30 prosent egenkapital for å finansiere et nybygg, foreslås redusert til 10 prosent. Det kan gi fortgang i bygging av nye sykehus.

Den rådende helseforetaksmodellen er prinsipielt klar. Det er de fire regionale foretakene som utøver eieransvaret for sykehusene. De har ansvaret både for drift og bygg. Skal det bygges nytt, må foretaket sørge for overskudd på driften slik at de når egenkapitalkravet.

Oslo Universitetssykehus, som alt er underbemannet, kutter rundt 500 stillinger ved for å få reist nybygg på Aker og Gaustad som flere mener er for små til å dekke behovene i framtiden.

Slik bør det ikke være i framtiden, mener sykehusutvalget. Bygg bør ikke finansieres ved kutt i pasienttilbudet.

Sykehusutvalget forslag betyr økte bevilgninger til sykehusene. Det burde tilsi en sterkere sentral styring av ressursene til de enkelte sykehusene. Det går de ikke inn på, for foretaksmodellen skal ligge fast.

Fordelen med foretaksmodellen er at finansieringen er lik for alle. 40 prosent av bevilgningene avhenger av den behandlingen sykehusene utfører. Vi får ikke bedre sykehustjenester av kun sekkepostbevilgninger. Vi vil fort ende opp i krav om at et sykehus må få økt bevilgningen fordi de hevder det er økt sykelighet i den del av befolkningen de har ansvaret for.

Vi har direktører for Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som uttaler seg om henholdsvis helsefaglige og folkehelsefaglige spørsmål. Forsvaret har en forsvarssjef og politiet en politidirektør.

Når det gjelder sykehusene, har vi desentralisert dette ansvaret til fire helseforetak med en ledelse som få kjenner til. Noen ganger er det styrelederen for helseforetaket som uttaler seg, andre ganger administrerende direktør. Ingen av dem har tungvekterstatus.

I disse dager kan vi studere rotet rundt Helseplattformen i Helse Midt- Norge. Hvem uttaler seg og har ansvar for hva? Er det styreleder eller daglig leder ved Helse Midt-Norge, sykehuset eller Helseplattformen?

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har toet sine hender, med god grunn. Hun kan ikke gjøre noe. Ikke Direktoratet for e-helse heller. De har langt på vei gått til bunns med Akson.

Når det gjelder e-helse, har myndighetene funnet ut at det trengs en nasjonal koordinering. Men Helse Midt- Norge insisterte i sin tid på å utvikle en helt egen løsning. Daværende helseminister Bent Høie lot det skje. Det er tross alt de regionale helseforetakene som har ansvaret. Skal statsråden gripe inn, skal det skje gjennom et vedtak i et foretaksmøte.

Rotet rundt felles journal for hele landet er et skrik om en annen organisering av sykehussektoren.  

Bovim som nasjonal sykehusdirektør

Gunnar Bovim eller en annen tungvekter burde blitt leder av Sykehusdirektoratet. Vi trenger en tungvekter og et utøvende fagmiljø som kan stå i løpende dialog med landets sykehus og som kan delta i den offentlige debatten. En nasjonal sykehusdirektør kan delta med en annen faglig tyngde enn helseministeren.

I dag er det for mange «konger på haugen» innen sykehussektoren. Ingvild Kjerkol har ikke faglige forutsetninger for å møte dem til debatt. Ledelsen i de regionale foretakene er lite på banen. En nasjonal sykehusdirektør kan bidra til skille fag og interessekamp.

Det må tas kraftfulle grep i sykehus-Norge. Det makter ikke helseminister Ingvild Kjerkol via de regionale foretakene som vitterlig har ansvaret for å levere befolkningen sykehustjenester. Når det skal skje endringer, trengs det «hands on»-ledelse. Det er noe annet enn at Ingvild Kjerkol ber sykehusene ta hensyn til, legge vekt på og vurdere.

I tiden framover må det fattes en rekke kontroversielle beslutninger knyttet til sykehusene. De avgjørelsene har ikke de regionale foretakene den nødvendige legitimitet til å fatte. Kontroversielle beslutninger må fattes av Stortinget etter at alle instanser lokalt har fått uttale seg, saken er vurdert og anbefalt fra et nasjonalt sykehusdirektorat og fagavdelingen i departementet før den legges fram for Stortinget.

Helse Nord skal spare en milliard. Hvilke sykehus i Nord Norge som skal bygge ned og hvilke som skal rustes opp, har stor betydning for utviklingen i landsdelen. De handler ikke bare om reisevei, men om næringsutvikling, utdanning og bosettingsmønster.

Sykehus er avgjørende for utviklingen i et lokalmiljø, men det er ikke helsesektoren isolert sett som bør fatte beslutningene.
Det er regjeringen og Stortinget med breddekompetanse og et helhetsansvar som bær fatte beslutningen etter en omfattende prosess der alle har fått sagt sin mening.