Ukraina: De norske konsekvensene

Aslak Bonde kommenterer og analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. I det som sies å være den mest skjebnetunge uken for Europa etter 2. verdenskrig understreker norske myndigheter kontinuerlig at spenningen i nordområdene er uendret.

Statsminister Jonas Gahr Støre har mange ganger sagt at det som måtte oppstå av høyere spenning i nord i så fall vil komme som en konsekvens av det som skjer i Ukraina.

Uforutsigbar og egenmektig

Det er beroligende på kort sikt, men betyr lite i et lengere tidsperspektiv. Norge, Norden og NATO må nå ta høyde for helt nye scenarier i sin sikkerhetspolitiske planlegging. Russlands ledelse har vist seg å være mer uforutsigbar og egenmektig enn tidligere antatt.

Dersom invasjonen av Ukraina «lykkes» og Russland innen kort tid klarer å få til et regimeskifte i sitt naboland, kan vi anta at det oppstår en ny slags normaltilstand i Europa som alle stormaktene vil være innstilt på å leve med. Likevel vil mistanken være der om at Vladimir Putin har fått blod på tann, og at han vil forberede angrep først på Georgia og Moldova, og deretter kanskje på nye territorier som han av litt ulike grunner velger å se på som russiske.

Hvis krigen i Ukraina blir langvarig, kan man frykte at Vladimir Putin blir desperat. Da kan han tenkes å angripe NATO-land eller områder som han anser som viktige for å sikre russisk sikkerhet. Russisk-talende områder i Estland er kanskje mest aktuelle, men det må planlegges for at han også kan forsøke seg på Finland, Sverige og norske territorier – enten Svalbard eller deler av Øst-Finnmark.

Det er nødvendig med umiddelbar nytenkning om vår sikkerhetspolitiske situasjon

Hva gjør NATO?

I teorien er ikke dette noe nytt. Forsvarsplanleggingen i Norden har i det aller meste av etterkrigstiden hatt som utgangspunkt at det er Russland som er fienden. Alvoret er imidlertid mye større nå enn før. Det kommer også til å føre til nye diskusjoner på tre plan:

Det overordnede vil være hvordan NATO skal forholde seg til Russland. Skal vi si ja til Georgias ønske om NATO-medlemskap? Det er frem til nå blitt sett på som uaktuelt fordi det ville være en provokasjon mot Russland. Det er dessuten en holdning i NATO om at man ikke skal slippe inn land som har uløste grensekonflikter med sine naboer. Samtidig er det mange i Europa som vil si at det er dypt umoralsk å ikke gjøre noe for å hindre at Russland angriper enda et selvstendig land.

Den andre typen diskusjon som nå kommer vil være regional. Hvordan skal vi hindre nye trusler mot våre naboland? I de siste årene har det blitt fart i forsvarssamarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland. Endel av rådene som for ni år siden ble gitt av det nordiske Stoltenberg-utvalget er blitt fulgt. Thorvald Stoltenbergs mest vidtgående råd er frem til nå blitt overhørt: Han antydet en nordisk sikkerhetsallianse – at Norge, Sverige og Finland skulle forplikte seg til å forsvare hverandre, dersom det skulle komme et angrep.

Det vil i stor grad være den innenrikspolitiske utviklingen i Finland og Sverige som avgjør hvordan den nordiske diskusjonen kommer til å bli. De to landene har fått en stadig tettere tilknytning til NATO, men diskusjonen om medlemskap har vært lavmælt, om den i det hele tatt har foregått. Nå kan det hende at Russlands angrep på Ukraina ganske raskt fører til at det blir reell debatt om NATO-medlemskap i våre naboland. Mange vil hevde at en sikkerhetsgaranti fra NATO og USA vil være mye mer troverdig enn en nordisk sikkerhetsgaranti.

Norge og Russland?

Den diskusjonen som skal foregå utelukkende på norske premisser, vil dreie seg om norsk forsvarsplanlegging og om Norges direkte relasjon til Russland. Hvordan skal vi klare å få til en mest mulig troverdig avskrekking av vår store nabo i øst, samtidig som vi ikke provoserer?

Regjeringen har i løpet av de siste månedene satt ned to kommisjoner som har fått i oppdrag å svare blant annet på disse spørsmålene: Forsvarskommisjonen under ledelse av tidligere statsråd Knut Storberget, og totalberedskapskommisjonen som ledes av tidligere forsvarssjef Harald Sunde. Kommisjonene er bredt sammensatt og skal etter planen levere sine rapporter til våren og sommeren neste år.

Så lenge kan ikke norske myndigheter vente. Det er nødvendig med umiddelbar nytenkning om vår sikkerhetspolitiske situasjon. Slik det ser ut nå, vil den ikke i særlig grad være militær. Selv om forsvaret i nord etter 1989 ble bygget ned, så er det fortsatt grunn til å tro at vi har et forsvarsverk som Russland oppfatter som troverdig. Spesielt i det siste tiåret er det gjort en del for å gjøre det mest mulig sannsynlig at USA vil komme oss til unnsetning, dersom vi blir angrepet.

Den problemstillingen som det ikke er blitt jobbet mye med frem til nå, dreier seg om sivilsamfunnet og om den norske befolkningens vilje til å risikere fullskalakrig, dersom det for eksempel skulle komme en russisk nålestikksoperasjon mot norsk territorium.

Det kan bli en sikkerhetspolitisk nødvendighet å føre den distriktspolitikken Senterpartiet alltid har ønsket seg

Onsdag ble Kirkenes-konferansen avviklet – nesten som vanlig. I nord, og spesielt i Øst-Finnmark, er det fortsatt en stor tro på at det er mulig å ha et utbredt folk-til-folk samarbeid med Russland. Den russiske ambassadøren leste opp en hilsningstale fra utenriksminister Sergej Lavrov. Deretter deltok han på en sesjon i konferansen der han ifølge Nordlys-kommentatoren Maja Sojtaric viste hvor stor innsikt han har i norske forhold.

Slik Sojtaric oppfattet ham, ser russiske myndigheter et potensial for å destabilisere norsk offentlighet ved å forstørre og å forsterke konfliktene mellom nord og sør. Den russiske ambassadøren, Teimuraz O. Ramishvili, viste at han har full oversikt over hvordan folk i nord ofte oppfatter at de i sør ikke forstår hvordan det er å ha Russland som nær nabo. Ambassadøren hintet til de mange i næringslivet som oppfatter at bedriftene i nord betaler prisen for de siste årenes sanksjonspolitikk mot Russland, og han pekte på hvor få folk og hvor få soldater det egentlig er i Finnmark.

Med det pekte han på et poeng som i stadig større grad bekymrer også norske sikkerhetspolitikere. I hvilken grad har vi så mye livskraft i Nord-Norge at det er åpenbart for en samlet norsk befolkning at den delen av landet er verdt å forsvare? Man kan se for seg et scenario der mange av de små stedene i Finnmark blir avfolket og der det bare gjenstår noen få mellomstore byer. Dersom Russland gjør strandhogg et eller annet sted hvor det ikke er verken folk eller særlige materielle verdier, kan man frykte at befolkningen i sør lar russerne få lov til det. Det er kanskje grenser for hvor lite land man skal risikere en total krig for.

Om dette scenariet ikke er særlig sannsynlig sett fra Oslo, er det avgjørende om det virker sannsynlig i Kreml. Den beste måten å få det til å se lite sannsynlig ut er at bosetningen i nord styrkes betraktelig. Det kan bli en sikkerhetspolitisk nødvendighet å føre den distriktspolitikken Senterpartiet alltid har ønsket seg.