Store forventinger

Lise Lyngsnes Randeberg er leder i Akademikerne

SYNSPUNKT: Etterutdanningen har gitt meg nye verktøy jeg kan bruke i jobben min, et nytt nettverk, mye generelt påfyll og ny energi. Jeg tror det har vært verdt investeringen både for meg og for de jeg jobber sammen med.

De fleste akademikere lærer seg nye ting de trenger i jobben hele tiden. Det har jeg også gjort gjennom en lang faglig karriere.

Selv om det er både viktig og nødvendig havner ofte kompetanseheving langt ned på lista både for arbeidstakere og arbeidsgivere.

Det er en utfordring at når vi har tid har vi ikke råd, og når vi har råd har vi ikke tid. Alle trenger likevel påfyll, utvikling og nye verktøy.

Arbeidslivet endres og fag utvikles, det foregår en kontinuerlig omstilling innenfor mange fag. Digitaliseringsbølgen går ikke over, og grønn omstilling vil kreve sitt. Vi vet at norsk offentlig sektor sliter med å rekruttere og beholde riktig kompetanse for å kunne utføre lovpålagte oppgaver og gi gode tjenester.

Et sterkt sosialt sikkerhetsnett, medbestemmelse og medvirkning på arbeidsplassen samt riktig kompetanse er de tre viktigste faktorene for å lykkes med rettferdig omstilling, hevder European Trade Union Confederation (ETUC). I Norge er vi gode på de to første, men strever med å få til gode, forutsigbare løsninger for etter- og videreutdanning (EVU). Hvorfor det når kompetanse er nøkkelen til å løse alle disse utfordringene?

Vi i Akademikerne har derfor store forventninger til regjeringens varslede langtidsplan for livslang læring.

Vi er også spente på deres uttalte satsning på desentralisert utdanning. Vi er opptatte av å utvikle dette til en ordning som også inneholder etter- og videreutdanning av høy kvalitet.

Et viktig problem vi må løse er at videreutdanning ikke lønner seg for institusjonene. Videreutdanning inngår ikke i basisfinansieringen, og det gir samtidig dårlig uttelling i de resultatbaserte indikatorene på grunn av færre avlagte studiepoeng og grader. Vi mener at livslang læring er en sentral del av samfunnsoppdraget til universitets- og høyskolesektoren og dermed også bør være en del av basisfinansieringen til institusjonene. Hvordan dette kan løses er et av spørsmålene vi håper finansieringsutvalget for sektoren har svar på når de leverer sin rapport i mars. Å endre på dette kan bli dyrt, men det blir enda dyrere om vi IKKE gjør noe.

Det haster å få på plass ordninger som gjør det mulig for alle å ta etter- og videreutdanning. Mange av programmene koster i dag svært mye. Det krever enten en arbeidsgiver som er villig til å investere betydelige summer i sine ansatte eller at den enkelte ansatte har råd til å betale selv. Utdanning er et gode som verken bør begrenses av arbeidsgivers betalingsvilje eller privatøkonomi. Det gir et økonomisk og sosialt klasseskille som gjør at ikke alle har muligheten til å henge med i kompetansekappløpet. Dette er et løp hvor alle som vil bør få et startnummer, og hvor vi som nasjon må spille i elitedivisjonen. Vi som samfunn trenger det!

For meg har det å ta etterutdanning vært et eventyr hvor det å lære med andre og gjennom andre har vært en veldig viktig ingrediens. Jeg håper derfor at mange flere enn meg kan få kjenne på gleden ved nye verktøy, ny mestringsfølelse og innsikt. Jeg kommer i alle fall til å jobbe enda hardere for å få på plass brede ordninger som gir alle en mulighet for påfyll nå som jeg vet hvor mye ny energi og hvor mange nye verktøy dette faktisk gir!