Sps og Aps felles skjebne

Meningsmålingsnyheten denne uken er at Rødt fortsetter å stige kraftig, mens SV stiger litt. De to partiene på yttersiden av Arbeiderpartiet har til sammen nesten like stor oppslutning som Ap. Det skyldes selvfølgelig også at Jonas Gahr Støres parti fortsetter å falle, men det er publikum nå så vant til, at det ikke lenger skaper overskrifter.

Stø kurs nedover

Ei heller er det overraskende at Senterpartiet fortsetter å falle. De to regjeringspartiene har vært på stø kurs nedover på popularitetskurven i de siste månedene. Det gjør selvfølgelig noe med stemningen i de to partiene, men det er mindre demoraliserende enn man skulle tro. De tillitsvalgte vet at det er veldig lenge til neste valg og at negative medieoppslag denne vinteren ikke trenger å ha noen betydning for oppslutningen på lang sikt.

Det er også én positiv ting ved meningsmålingsutviklingen som regjeringens strateger merker seg. Ap og Sp faller omtrent like mye. Det er ingen tegn på at det ene partiet drar det andre med seg nedover. I tillegg er den samlede oppslutning for de to regjeringspartiene så lav at det ville ha vært et historisk feilgrep å la samarbeidet bryte sammen nå.

Det er verdt å merke seg fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet har hatt maksimal uflaks med hvilke krisesaker som topper dagsorden. Strømkrisen i seg selv er ikke spesielt splittende, men de to partiene har fundamentalt ulikt syn på fremtidens energipolitikk. EU- og markedstilhengerne i Arbeiderpartiet står steilt imot Senterpartiet – både i synet på EU-tilpasning og i troen på at man kan bruke markedsmekanismer til å styre strømforsyningen.

Det er også én positiv ting ved meningsmålingsutviklingen som regjeringens strateger merker seg. Ap og Sp faller omtrent like mye

Motsetninger

For en måned siden virket det som om motsetningene mellom de to partiene var så store at det kunne true hele regjeringsprosjektet. Ingenting er tross alt viktigere for Senterpartiet enn å ta vare på rollen som Norges mest helstøpte nei til EU parti. Ledelsen i Arbeiderpartiet har gjort det helt klart at det ikke er aktuelt å sitte i en regjering som svekker vårt forhold til EU. EØS-avtalen og alle dens tilhørende avtaler er hellige.

Motsetningene mellom de to partiene viste seg spesielt i to saker: Spørsmålet om reforhandling av betingelsene for kraftutveksling i de to nye kablene til Storbritannia og Tyskland, og spørsmålet om nye vindkraftanlegg sør i Nordsjøen bare skal sende strøm til Norge, eller om de også skal få en overføringskabel til England eller kontinentet.

I regjeringspartiene sies det at det i lang tid har vært jobbet godt med å finne kompromisser som både Ap og Sp er fornøyd med. Det sies også at det ikke er så veldig lenge før offentligheten får vite om dem. Om kompromissene viser seg å være gode, har selvfølgelig størst betydning på lang sikt, men i et kortere tidsperspektiv er det aller viktigste at de faktisk kommer. Regjeringspartiene kan inntil videre legger en veldig vanskelig sak bak seg og forsøke å komme på offensiven på andre saksfelt.

Arbeidsminister Hadia Tajik er allerede kommet langt med å rulle ut ulike forslag som etter de to partienes mening skal gi ryddigere forhold i arbeidslivet. Det neste store prosjektet som står for døren er den lenge varslede grønne industrisatsingen. Næringsminister Jan Christian Vestre fortsatte i politisk kvarter i starten av uken å bruke veldig store ord om alt det nye og konkrete som skal skje. Han er nå inne i sin fjerde måned som næringsminister, og han har ikke gjort noe for å jekke ned de store forventningene som ble skapt da han tiltrådte. Da er det grunn til å tro at det i hvert fall kommer noe som ser offensivt ut.

Sannsynligheten for at regjeringen skal lykkes med en gigantisk grønn industrisatsing er minkende akkurat nå. Det er et økende press i arbeidsmarkedet og det er god lønnsomhet i store deler av det eksisterende næringslivet. Da blir det ikke lett å frigjøre ressurser til nye grønne satsinger. Likevel, det er et problem som ikke melder seg med en gang. Her og nå kan vyene om en grønn industrisatsing være viktigere enn de formodede resultatene.

Må rydde i dårlige saker

Energi-booster her og nå er ikke det eneste som skal til for å få regjeringsprosjektet mer livskraftig. Det er også viktig at de ødeleggende sakene blir ryddet bort. Den aller største av dem er reversering av regionreformen. Frem til denne uken så det ut til at Akershus Arbeiderpartiet skulle lykkes med å boikotte en av Senterpartiets aller viktigste valgløfter – nemlig oppløsning av Viken.

Mandag og tirsdag ble ledelsen i fylkespartiet presset av ulike lokallagsledere til å snu. Nå tyder alt på at Akershus Arbeiderpartiet blir med flertallet i Buskerud og Østfold på å gå inn for oppløsning av storfylket. I Vestfold og Telemark har det vært en lignende prosess. Der sa en av de lokale Ap-toppene rett ut at han ønsket å beholde det sammenslåtte fylket, men at han nå ga etter for krav fra lokallagene og gikk inn for å reversere reformen også der.

Årsaken til at Ap-grasrota har stanset toppenes forsøk på å beholde de sammenslåtte fylkene, er først og fremst at de er enige med Senterpartiet i sak, men det har også hatt betydning at de vektlegger et godt forhold til samarbeidspartneren i regjering.

Spesielt i Akershus oppsto det en situasjon der fylkesledelsens manøvrering ble oppfattet som internt intrigespill. Flere kommentatorer skrev at kampen for å opprettholde Viken egentlig dreide seg om å sikre seg makt i Arbeiderpartiet. Det ble mumlet om at fraksjonskampene i partiet fortsatt pågikk, og at det ble arbeidet for å få kunnskapsminister Tonje Brenna inn i Ap-ledelsen.

Det er også viktig at de ødeleggende sakene blir ryddet bort. Den aller største av dem er reversering av regionreformen

Reaksjonene i partiet var sterke. Det store flertallet av tillitsvalgte er dønn lei av fraksjonskamper og rykter om at et eller annet nettverk med Trond Giske som bakspiller fortsatt opererer. Denne delen av partiet ville ha gitt uttrykk for sitt syn uansett, men de dårlige meningsmålingene spilte inn. Det ble snakket om hvordan partiet, selv når det ligger på historiske bunn-nivåer, klarer å ødelegge for seg selv ved å drive maktkamp istedet for å komme på offensiven i den brede politiske debatten.

Tilsvarende er det i Senterpartiet. Der er det for tiden ingen synlige friksjoner. Den lille delen av partiet som alltid har ønsket seg å samarbeide mot høyresiden er usynlig. De som vil at regjeringen skal være mer sentrumsorientert og mindre avhengig av SV, er også helt stille. Litt betydning har det at tiden frem til nå stort sett har gått med til økonomisk krisehåndtering. Når det forhandles i Stortinget om økonomiske støttepakker til strøm- og koronaofre, må regjeringspartiene forhandle med budsjettpartner SV.

Samtidig ser de tillitsvalgte i Trygve Slagsvold Vedums parti at presset på regjeringspartiene nå er så stort at det er om å gjøre å opptre samlet. Både internt i partiet og i fellesskap med Ap.

De konstaterer at felles skjebne er felles trøst, og slår seg til ro med det.