Politikere med skattegjeld uten psykolog

­For en måned siden besluttet daværende direktør for Stortinget, Marianne Andreassen, å tilby psykososiale tjenester til de 28 nåværende og tidligere stortingspolitikere som hadde fått varsel fra Skatteetaten om innbetaling av ekstraskatt. Begrunnelsen var at det kunne være krevende å motta et slikt varsel.

Dette var ikke noe hun hadde funnet på selv. Det var noe partiene hadde bedt om. Om noen politikere selv har kommet på at de bør oppsøke psykolog og sende regningen til Stortinget, er ikke kjent.

Stortinget vil gjerne framstå som en ansvarsfull og moderne arbeidsgiver som har de ansattes ve og vel i fokus. Oppgaven for Stortingets administrasjon er å bistå de folkevalgte. Når de trenger psykologhjelp, vil ikke deres formelle arbeidsgiver være vond å be.

Marianne Andreassen kunne svart at de som har behov for psykolog, får ta kontakt med fastlegen og få en henvisning eller kontakte en psykolog direkte. Slik er det for de fleste av oss.

Hun kunne også svart at det får da være grenser for personalomsorg. Det enkleste var å si ja til det politikerne ba om.

Når Stortinget tilbød alle de 28 politikerne psykolog på skattebetalernes regning, har det nok sammenheng med at Stortinget har gitt politikerne tvilsomme, for ikke å si feilaktige råd om hvordan blant annet pendlerbolig skal beskattes. I et slikt perspektiv kan psykologhjelp ses på som et plaster på såret.

Stortinget mener Skatteetatens tolkning av reglene ikke er riktig. Men det tar seg dårlig ut om Stortinget skulle gå til rettssak på vegne av de 28 politikerne. Stortingets presidentskap har sagt det vil rydde opp i uklare regler og er interessert å bli ferdig med saken. En rettssak vil ta flere år.

Det som kan tenkes, er at en av de 28 representantene ikke vil godta Skatteetatens tolkning, bringe saken inn for domstolene og be Stortinget om å dekke saksomkostningene. De kan bli en delikat sak. Det vil være påfallende å nekte bistand ettersom Stortingets administrasjon har et syn og en praksis som ikke samsvarer med skattemyndighetenes.

Det Stortinget ikke kan gjøre, er å betale skatten for de 28 representantene. Hadde ledere i næringslivet kommet i en slik situasjon, ville det nok blitt løst slik for en del ettersom arbeidsgiver kan sies å ha skyld i en feilaktig tolkning av reglene.

I skattesammenheng er det den enkelte som har ansvaret. Det nytter ikke å vise til råd fra advokater eller arbeidsgiver. Slik vil politikerne ha det. De har ingen å skylde på.

I arbeidslivet er det gjerne slik at arbeidsgiver plikter å sørge for klare regler som ansatte kan forholde seg til. Er det tvil, er det arbeidsgivers ansvar. Tvil skal komme ansatte til gode.

Stortinget har fått kritikk for at de igjen har gitt politikerne særbehandling og for å opptre «tonedøvt». Folk går da ikke til psykolog om de blir pålagt å betale restskatt.

Det er manko på politikere og ansatte i partier eller administrasjon som offentlig vil forsvare psykologbistanden til politikere. Grunnen er at ordningen ikke lar seg forsvare offentlig, med mindre man vil framstå som en grenseløs raus arbeidsgiver som gladelig strør rundt seg med goder til ansatte. Det finnes noen slike.

Ordningen blir nå avviklet. «Det kom svært få henvendelser om behov for slik bistand», kan Stortingets pressevakt opplyse. Mer er det ikke å si.

Denne saken viser hvor sterkt behandlingssamfunnet står i det politiske miljø og i offentlig sektor. Det skal hentes fram profesjonelle behandlere for å løse problemer som folk for noen tiår siden ikke ville drømt om å oppsøke spesialister for.

Krav om restskatt kan ikke bli sett på som sykdomsutløsende. Det kan selvsagt skje at en slik melding, sammen med andre problemer, kan gå så hardt inn på en at psykologhjelp er på sin plass.

Det er stor mangel på psykologer. Det er andre grupper enn frustrerte politikere med skattegjeld som bør komme først i køen.

De mange, som etter hvert jobber med personal og HR, bør ikke se det som sin oppgave å sykeliggjøre situasjoner som folk selv bør ordne opp i. Det meste i livet må vi fikse selv.

Politikerne bør være opptatt av å styre samfunnets psykologressurser inn mot de mange som på sett og vis er avhengige av bistand fra profesjonelle.