På tide med innovasjon i frontfagmodellen

Tor W. Andreassen er professor og leder av DIG-senteret ved Norges Handelshøyskole.

SYNSPUNKT: I ordvekslingen blir frontfagsmodellen, hvor konkurranseutsatt industri legger listen for lønnsoppgjøret, utfordret.

Det kan være på sin plass å innovere i en lønnsmodell fra 1960-tallet.

Tjenester vs industri

Verksteds- og eksportrettet industri utgjør i dag om lag 10% av norsk BNP, mens tjenester utgjør om lag 80%.

Dette får meg til å stille et kjettersk spørsmål: Er ikke virksomheter innen fintech, edutech, healthtech, eller greentech å anse som eksportvirksomheter? Bør de ikke inngå i frontfagmodellen? 

Eneste forskjell mellom disse og de tradisjonelle eksportrettede virksomhetene som olje, gass, strøm, trevarer og laks er at tech-selskapene i større grad er (digitale) tjenester, skaper markeder og setter prisene. 

Produktivitet

Men jeg kan se ett argument for å holde tjenester ute fra frontfagmodellen: Produktivitet.

Produktivitetskommisjonen 1 og 2 pekte på at tjenesteytende sektor har en svakere produktivitetsutvikling enn vareproduserende sektor. Produktivitet er definert som verdien av salg av varer (output) delt på pris og mengde av arbeidskraft og kapital (input). Lønnsutviklingen må være forankret i produktivitetsutviklingen. Tjenester svikter her.

Dersom vi ser vi bort fra muligheten for at vi måler produktivitet feil, står vi igjen med det økonomer kaller «Baumols kostnadssyndrom». Økonomiprofessor William Baumol fant at til tross for lav eller ingen produktivitetsvekst blant musikere, så han at lønnen deres, i tråd med resten av samfunnet, steg kraftig over tid. 

Årsaken lå i lønnsveksten i vareproduserende sektor som var knyttet til en sterk positiv produktivitetsutvikling. Jamfør vår frontfagsmodell. En positiv produktivitetsutvikling i vareproduserende sektor, dels på grunn av bedre ledelse og økt automatisering, har fristilt arbeidskraft som har søkt seg over til tjenesteytende sektor. 

Med økt kjøpekraft over tid, har etterspørselen etter tjenester økt – noe som har ledet til et rop om flere ansatte. På denne måten overføres arbeidskraft fra en produktiv industrisektor til en lav-produktiv tjenestesektor. Resultatet er stigende priser på tjenester. 

Dersom tjenester har lav eller ingen produktivitetsutvikling, blir det feil å inkludere dem i frontfagmodellen og samtidig håpe på en lønnsvekst.  Nå mener jeg at vi måler produktivitet feil og at det derfor er vanskelig å konkludere om man skal inkludere tjenester eller ikke. Men noe må gjøres for at så mange som mulig får ta del i velstandsøkningen.

Mer å forhandle om

Jeg vil hevde at ledere i for stor grad og for lenge har arbeidet for økt produktivitet ved å kutte innsatsfaktorer fremfor å øke verdien av produksjonen. Fokuset er riktig dersom virksomhetene er pristakere og ikke prissettere. Jeg tenker at løsningen ligger i å utvikle et næringsliv som i større grad setter priser – ikke tar priser – i markedet. Kunnskapsbaserte tjenester synes å ha en større betalingsvilje enn generiske varer.

I dag må arbeidsgiverne mane fagforeningene til å vise moderasjon fordi eksportvirksomhetene produserer generiske varer i et globalt marked hvor prisen er gitt. Løsningen er å innovere for å utvikle varer og tjenester som utløser etterspørsel og større betalingsvilje. Logikken er enkel: når verdien av produksjonen øker for samme innsats, øker produktiviteten og det er mer å fordele og forhandle om.