Oljefond-skremmerne

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Oljepopulistiske partier har historisk sett hatt bedre perioder enn de har nå. De vel 20 prosentpoengene Rødt og Frp til sammen oppnår på dagens meningsmålinger er lite i forhold til de 30 som Frp vaket rundt i en lang periode rundt årtusenskiftet.

Den viktigste grunnen til at Carl I. Hagen gjorde det så bra den gangen var at den ferske statsministeren Jens Stoltenberg nektet å ta penger ut av oljefondet. Han mente at vinninga ville gå opp i spinninga, om vi tilførte ekstra penger til et system der kapasiteten stort sett var fullt utnyttet.

Politisk dynamikk

Stoltenberg forsto etter hvert at det samfunnsøkonomisk riktige resonnementet var politisk feilslått. En sterkt økende velgerskare kjøpte forså vidt argumentet om at renten, priser og lønninger kunne gå opp, men de stilte spørsmålet om når det noen gang ville bli mulig å bruke av oljeformuen. Hvis det var riktig for vår generasjon ikke å bruke pengene, ville det være riktig også for neste generasjon, og den etter der igjen. De enorme petroleums-inntektene ville bli låst inne for evig tid.

Stoltenberg-regjeringen oppfattet den politiske dynamikken. Vi fikk handlingsregelen og det nye pengepolitiske regimet. Oljepengene skulle gradvis og langsomt fases inn i norsk økonomi. Prisstigningen skulle tillates å være litt høyere her enn i landene rundt oss.

Politisk sett er det ingen tvil om at systemendringen var en dundrende suksess. Ikke bare ble det ro om bruken av oljefondet. De tre siste regjeringene har i praksis aldri vært nødt til å kutte i statsbudsjettene. Ethvert nytt eller økt behov er blitt finansiert med penger fra oljefondet. I så stor grad at hver femte krone som nå brukes av det offentlige er avkastning av vår formue.

Man trenger ikke å være økonom for å se at det er bekymringsfullt. Dersom vi av en eller annen grunn ikke skulle kunne bruke av formuen et år, ville vi måtte kutte 20 prosent av statsbudsjettets utgifter over natten.

Finanspolitisk råd

Men hvor sannsynlig er det at det plutselig blir feil å hente mye penger ut av oljefondet? Det riktige svaret er «lite», mens det svaret som stadig flere jobber med å introdusere i den politiske debatten er «mye». Denne uken kom det et Civita-notat der blant andre den tidligere visesentralbanksjefen, Jon Nicolaisen, advarer mot et varig fall i verdens aksjemarkeder. Det kan selvfølgelige komme, men den historiske erfaringen er at selv de største aksjekrakkene er blitt etterfulgt av økonomiske oppgangstider.

Dette dokumenteres blant annet i et ferskt notat fra regjeringens finanspolitiske råd. For den som vil se og kan regne. Det er nemlig ikke gjort noen forsøk på å fremstille de positive utsiktene for oljefondet på en pedagogisk måte. Det pengepolitiske rådet har i stedet konsentrert seg om å lage et såkalt «nedsidescenario». Det viser at det frem mot 2050 er 35 prosent sannsynlig at fondet faller med 25 prosent eller mer over en fem-års periode.

Oppsidescenarier er ikke laget, men de må nødvendigvis være mer positive. De vil vise at sannsynligheten er størst for at vi fortsetter å være griseheldige. Vi vil ha så sterke finansielle muskler at vi kan gjøre som rikinger alltid har gjort: Dersom det kommer et krakk, kjøper vi de verdipapirene som andre tvinges til å selge på billigsalg, og på lang sikt blir vi enda rikere.

Regjeringens finanspolitiske råd henviser til sitt eget nedsidescenario når det argumenterer for å lage en ny handlingsregel. Det vil gå over til et system der vi bare bruker avkastningen av verdipapirene som ligger i oljefondet.

Spesialistene mister troverdighet, og da kan også rammene for en sunn økonomisk politikk smuldre opp

Slik rådet ser det for seg, vil det da være mulig å bruke litt mer av fondet hvert år, men bare litt. Professor Anette Alstadsæter ved NMBU, har tatt en dissens på dette punktet. Hun henviser til at den politiske risikoen ved å endre handlingsregelen ikke er vurdert.

Sett fra Stortinget, med ikke-økonom briller, er det en meget viktig reservasjon. Det er mulig at Alstadsæters bekymring aller mest knytter seg til den usikkerheten som følger med å la det bli åpen politisk diskusjon om handlingsregelen, men det er også mulig hun husker 22 år tilbake.

Situasjonen før handlingsregelen kom var nemlig veldig lik den som er nå. Også da oppfattet velgerne et stort misforhold mellom på den ene sidens statens evne til å finansiere offentlig velferd og på den andre siden dens store formue.

I dagens situasjon er det økende bekymring blant såkalt ansvarlige politikere og kommentatorer for at vi skal kompensere borgerne for absolutt alle uforutsette utgifter. Det blir pekt på ulempene med at både folk og bedrifter venner seg til at staten trår til når det kommer uforutsette regninger, og det blir vist til den stigende mangelen på arbeidskraft. Pøser vi mer penger ut i økonomien nå, ender det bare opp med at prisene, lønningene og renten stiger ekstra mye.

Advarslene er nødvendige. Risikoen er stor for at vi venner oss til å kaste offentlige penger inn for å løse både store og små problemer. Problemet er at vi har disse pengene.

Akkurat som i tiden før handlingsregelen vil stadig flere spørre om når oljefondet egentlig skal brukes. Alle er enige om at vi ikke skal bruke pengene til kommende generasjoner, men sannsynligheten nå er størst for at vi gir de som kommer etter oss en stadig større formue som de heller ikke skal få lov til å nyte godt av.

Rødt og Frp

De to partiene som har mest å tjene på en slik utvikling er Rødt og Fremskrittspartiet. De kan innen neste stortingsvalg bli langt større enn de er på meningsmålingene nå. For de etablerte partiene er det bekymringsfullt nok, men de bør være enda mer bekymret for tapspotensialet i den skremmepolitikken ansvarlige økonomer og politikere nå driver med.

Carl I. Hagens uttrykk «skredder- og veverøkonomene» stammer fra tiden før dagens handlingsregel kom. Det spiller på eventyret om keiseren uten klær. Skredderne og veverne fikk likevel både keiseren og folket til å tro at han var vakkert kledd. Da en liten gutt ropte ut det som egentlig var veldig lett å se – at keiseren var naken, kollapset kunnskapsregimet – for å si det i moderne språk.

Det er her den virkelig store politiske risikoen for håndteringen av oljefondet ligger. Spesialistene mister troverdighet, og da kan også rammene for en sunn økonomisk politikk smuldre opp. Dersom noen skulle våge seg å regne sannsynligheter på at det kan skje, er det slett ikke vanskelig å komme til at den er ganske høy.

I hvert fall dersom det i løpet av de kommende årene oppstår en følelse hos velgerne av at regjeringen og Finansdepartementet er mer opptatt av å sikre seg mot en usikker fremtid, enn å hjelpe folk med deres økonomiske problemer her og nå.

Og én ting er sikkert: Sylvi Listhaug og Brynjar Moxnes kommer til å gjøre alt de kan for å skape en slik stemning.