Norden som militærmakt

ANALYSE. I de siste dagene har et intervju med den russiske analytikeren og tidligere presidentrådgiveren, Sergei Karaganov, blitt spredt blant norske politikere. I den italienske avisen Corriere della Sera forklarer Karaganov hvordan krigen ser ut fra Kremls ståsted.

Han spår blant annet at den vil bli utvidet, dersom vi i Vesten fortsetter å sende stadig mer effektive våpen til Ukraina. Han sier også at et av Kremls mål er å få etablert en ny europeisk sikkerhetsordning.

Sikkerhetsarkitektur på tegnebrettet

Den nye sikkerhetsarkitekturen er nå i ferd med å bli tegnet, men det er slett ikke russerne som står ved tegnebrettet. I februar var det den tyske forbundskansleren Olaf Scholz som i løpet av noen døgn erklærte at Tyskland skulle gå fra sin mer eller mindre pasifistiske posisjon til å ruste opp forsvaret i så stor grad at Tyskland om noen år vil være Europas største militærmakt.

De finske og svenske politikerne er ikke fullt så raske, men det er likevel oppsiktsvekkende hvor kort tid de bruker på å bestemme seg for å bli NATO-medlemmer. Finland bestemte seg i praksis denne uken da det var en parlamentsdebatt som viste et stort flertall blant de folkevalgte for å søke medlemskap.

I Sverige er tvilen større. Landet har tross alt vært alliansefritt i 200 år, og det er mange som i disse dager peker på at alliansefrihet i etterkrigstiden har vært en viktig identitetsmarkør for mange politikere. Likevel øker sannsynligheten for en kursendring nå nesten fra dag til dag.

Det er i ferd med å synke inn også hos de svenske sosialdemokratene at Russlands aggresjon ikke nødvendigvis bare vil bli rettet mot land som oppfattes som direkte truende. I enkelte scenarier er det nettopp de alliansefrie landene som blir angrepet. Vladimir Putin kan tenkes å teste det vestlige samholdet ved å gjennomføre et begrenset angrep mot et av de landene som ikke er omfattet av NATOs kollektive sikkerhetsgaranti.

Dersom Sverige i løpet av mai bestemmer seg for å søke om medlemskap, kommer antagelig Norden til å bli samlet innenfor den atlantiske forsvarsalliansen på NATO-toppmøtet i slutten av juni. Det vil være en drastisk endring av det nordiske sikkerhetssystemet som har vært bygget opp de siste 65 årene.

Selv om Norge, Sverige og Finland i de siste årene har forsterket sitt militære samarbeid, så er det noe helt annet om de tre landene kan lage felles planer for forsvaret av den skandinaviske halvøy. Den militære slagkraften blir også betydelig styrket.

Sett fra Russland kommer Norden til å se ut som en militærmakt som i visse tilfeller kan utgjøre en reell trussel. Det vil blant annet bli vist til at Finland og Norge til sammen vil få 118 F-35 fly. Det er vel kjent at Russland ser på F-35 som spesielt truende fordi det inntil videre kan snike seg ganske godt unna russiske oppdagelsessystemer.

Russiske briller

Her i Norden er det ytterst få som tviler på at våre politikere utelukkende har defensive motiver for å ruste opp og å samordne forsvarsstyrken. F-35 er kjøpt inn fordi de beste angrepsvåpnene også er de beste i et effektivt forsvar.  

Vi har ingenting å tjene på å angripe Russland. Også sett fra Kreml må det ha vært troverdig frem til nå – rett og slett fordi de nordiske landene hver for seg har vært så militært underlegne og fordi de har hatt ulike sikkerhetspolitiske doktriner.

Hvis, eller kanskje heller når, Sverige og Finland kommer inn i NATO, kan Norden bli sett på som et mulig oppmarsjområde for angrep mot Russland. Selvfølgelig igjen sett med russiske briller.

Trekker man de lange historiske linjene er det som har skjedd i de siste månedene rett og slett oppsiktsvekkende ugunstig for det russiske lederskapet. Den gamle erkefienden Sverige kommer tilbake i ny drakt. Det samme gjør Tyskland.

Trekker man de lange historiske linjene er det som har skjedd i de siste månedene rett og slett oppsiktsvekkende ugunstig for det russiske lederskapet

Aller mest besynderlig er det at Vladimir Putin ikke forutså endringene. Den tyske vendingen kom overraskende også på tyske eksperter, men den nordiske samlingen i NATO måtte han være godt forberedt på. I det øyeblikk Putin lanserte kravet om at nabolandene ikke skulle gå inn i NATO fikk han resolutt svar fra spesielt finske, men også noen svenske ledere.

Finlands president Sauli Niinistö gjorde det i sin nyttårstale krystallklart at Finland ikke ville la Russland legge begrensninger på finsk sikkerhetspolitikk. Putin og hans etter sigende meget avgrensede korps av rådgivere, må ha skjønt at de med invasjonen i Ukraina drev Finland og Sverige i armene på NATO.

Det er mulig at den russiske analysen i lang tid har vært at Sverige og Finland uansett kom til å søke beskyttelse av NATOs kollektive sikkerhetsgaranti. Det eneste invasjonen har gjort, er å fremskynde prosessen. Men det kan også hende at Vladimir Putin har ønsket en heving av den militære spenningen i Norden. Det blir unektelig lettere å vise sine egne borgere at Russland er truet, om det nå er målet.

Etter Ukraina

Vladimir Putins motiver er det viktig å diskutere i det tilfellet at vi kommer til en tid etter Ukraina-krigen der Vladimir Putin fortsatt sitter med makten. Da må de vestlige landene starte arbeidet med å etablere en ny slags normal, mens de venter på et regimeskifte i Kreml. Det kan komme fort, men det kan også ta flere tiår før det kommer. I Sovjettiden forsvant ikke regimet i det øyeblikket de mest markante lederne døde.

Synet på hvilket Russland vi har med å gjøre kommer også til å ha betydning for debatten som helt sikkert vil komme om Nordens rolle i NATO. Vi vet ennå ikke hvordan Finland og Sverige vil opptre, dersom de blir medlemmer, men det er ikke usannsynlig at i hvert fall Norge, Danmark og Sverige vil forsøke å gjøre den nordiske NATO-flanken minst mulig truende for russerne.

Det kan dreie seg om at vi ikke tillater atomvåpen på nordisk jord i fredstid, og at vi ikke legger våre baser og militærøvelser tett inntil den russiske grensen.

Akkurat nå er det praktisk talt ingen som snakker om behovet for å berolige Russland. En angriper må slås tilbake, ikke beroliges. Samtidig er det foreløpig ikke så mye som tyder på at de lange trendene i geopolitikken er i ferd med å bli brutt. Det er fortsatt sannsynlig at USA i økende grad vil rette sin oppmerksomhet mot Kina. Det igjen vil gjøre at de europeiske NATO-landene må ta større ansvar for eget forsvar.

I en slik situasjon er det all grunn til å tro at det vil være partier og politikere i Danmark, Sverige og Norge som tar til orde for en aldri så liten regionalisering av det europeiske NATO-forsvaret. De venstreradikale opposisjonene i de tre skandinaviske landene kan starte arbeidet med å gjøre Norden i NATO til et område der beroligelse og russer-samarbeid er vel så viktig som militær opprustning.