Mot umulig seier i Ukraina

I 2015 ba tidligere statsminister og Høyre-leder Kåre Willoch Nato om å gi opp Krim.

– Jeg kan ikke se noen realisme bak forventingene om at Krim skal komme tilbake til Ukraina. Og måler man forventingene blant de som bor på Krim, så har de heller ikke uttrykt noen forventning om å få komme tilbake, sa Willoch.

Han hadde null tro på at sanksjonene som var blitt innført, ville føre til noe som helst annet enn et dårligere forhold til Russland.

I 2017 tok tidligere utenriksminister og fredsmekler Thorvald Stoltenberg et oppgjør med straffetiltakene mot Russland etter Ukraina-krisen. Han frykter de ville bidra til å drive Moskva lenger bort fra Vesten.

– NATO sier at alt de gjør, er defensivt, ikke rettet mot Russland, men det hindrer likevel ikke at russerne oppfatter handlingene som offensive. Vi har fått en negativ og farlig spiral av ord, utspill og handlingsmønstre, advarte Stoltenberg.

Dette er historie. De nådde ikke fram med sitt syn. Hadde Willoch og Stoltenberg senior levd i dag, kan det være de hadde gitt full støtte til EU og Natos sanksjoner og posisjon i krigen mellom Ukraina og Russland. Så langt hersker det en unison enighet i det politiske miljøet.

Men det er grunn til stille spørsmål om EU og Nato har basert seg på en ideologisk posisjon som ikke vil holde til mål.

I boken The End of History and the Last Man som ble gitt ut i 1992 argumenterer professor Francis Fukuyama for at menneskehetens historiske utvikling som en kamp mellom ideologier har kommet ved veis ende, og at liberalismen som politisk og økonomisk organisasjonsform representerer «den menneskelige styresettets endelige form»:

«Det vi er vitner til, er kanskje ikke bare den kalde krigens avslutning, eller opphøret av en bestemt periode i etterkrigstidens historie, men historiens slutt som sådan: det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske utvikling og universaliseringen av det vestlige liberale demokratiet som den menneskelige styresettets endelige form», skriver han.

Ikke alle var enige med ham, og han har selv i ettertid sagt at det ikke ble som han hadde forutsatt. I sin neste bok beskriver han konsekvensene av at den identitetspolitiske bølgen skyller inn over de vestlige demokratier. I dag er flere vestlige demokratier i krise blant annet som følge av det økende polarisering i samfunnet og mangel på et forplikte felles verdigrunnlag.

Da Russland annektert Krim i 2014 tok EU og Nato skarp avstand. Det ble innført sanksjoner mot Russland fordi de brøt folkeretten og ikke respekterte menneskerettighetene. Nato-lederne sa at de enkelt og greit ikke ville godta Russlands oppførsel.

Politikere nektet å falle tilbake til et stadium de mente sivilisasjonen hadde passert. Sovjetunionen var historie. Historiens vind blåse bare en vei, framover i tråd med vestlige ideologi.

Men Russland var Russland og Putin var Putin. De siste fem årene har han fremstilt de verdier den vestlige sivilisasjon bygger som skrap. Han karakteriserer Vesten som en døende sivilisasjon. Vesten representerer fint lite han vil støtte opp om. Han vil kjempe for det Russland han mener USA og Nato truer.

Putin blåser i folkerett og menneskerettigheter, han mener det er noe USA og Nato benytter for å ødelegge det Russland representerer.

Det gikk som det gikk. Krigen i Ukraina fortsetter med uforminsket styrke. Det pøses på med store mengder sanksjoner. Rapporter fra Russland tyder på at de så langt bygger opp Putins fortelling om at Nato vil knuse Russland. Derfor må de forsvare seg – og angrep er det beste forsvar.

Ukraina loves mer støtte og flere våpen. Mandag ble det gitt klarsignal tyngre angrepsvåpen. Det EU og Nato ikke er blitt enige om, er å stoppe importen av olje og gass fra Russland. Da må Putin gi seg, mener noen. Det spørs. I dag har Russland stoppet salget av gass til Polen fordi de ikke vil betale i rubler. Russland «boikotter» seg selv.

Putin bryr seg ikke om konsekvensene for verdensøkonomien, sosial uro i flere land og sultkatastrofe

USAs president Jo Biden hevder Putin er en krigsforbryter og at han er ansvarlig for et folkemord på Ukraina. Han er så opprørt at han ikke klarer å holde seg til manus. I Polen sa han mer eller mindre rett ut at målet med sanksjonene og støtten til Ukraina er å styrte Putin fra maktens trone.

Søndag møtte USAs utenriksminister, Antony Blinken, Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, i Kyiv. Han berømmet Ukraina for at de fører en heroisk kamp for demokratiet og lovet økt militær støtte. Han mener Ukraina kan vinne krigen, men sa indirekte at det viktigste er at krigen svekker Russland militært og økonomisk.

Krigen og sanksjonene fører til sosial uro i flere land fordi prisen på energi og mat skyter i været. Det er en voksende frykt for opptøyer som kan destabilisere den politiske situasjonen i land og områder slik det skjedde under den arabiske våren.

En sultkatastrofe er under emning i det nordlige Afrika. Økonomer varsler en resesjon i verdensøkonomien. Det ulmer i befolkningen i flere EU-land over de galopperende prisene på energi og mat.

Denne kampen kan ikke Nato og EU tape, lyder parolen. Men ingen vet hvordan de skal vinne den. Det er ingen ting som tyder på at Putin er i nærheten av å ville trekke seg tilbake. Sannsynligvis legger han opp til å ta kontroll over deler av landet.

Putin bryr seg ikke om konsekvensene for verdensøkonomien, sosial uro i flere land og sultkatastrofe. Det kan etter hvert EU og Nato måtte ta hensyn til. Det er forskjellen på diktatur og demokrati.

Nato tar sjansen på å gi Ukraina de våpnene de ber om, og risikerer at Russland oppfatter det som om Nato blir en deltaker i krigen. Russland kan svare med å ta i bruk «et lite» atomvåpen. En krig mot Nato med konvensjonelle våpen vil Russland tape. Det er som atommakt Russland har sin styrke.

Vi kan om kort tid få et bevis for at Russland ikke la seg ikke stoppe militært. De har tatt et kvelertak på Ukraina. De slipper ikke. Tragedien vil knapt noen ende ta. Det spørs om Nato og EU kan redde Ukraina, men for tiden er den rådende oppfatning at det er mulig. Det må være mulig. Det lyder som en besvergelse.

At Russland blir presset tilbake egne grenser, må oppgi Krim og hele Øst-Ukraina og områdene langs kysten som de har erobret og at Putin presses til å gå av, er mer drøm enn realiteter.