Kunnskap når krisen rammer

Mari Sundli Tveit er adm.dir. i Forskningsrådet

SYNSPUNKT: I møtet med det uforutsette er det den langsiktige oppbygde kunnskapsbasen som er utgangspunktet for å finne løsningene.

Den russiske invasjonen i Ukraina har preget oss alle de siste dagene. Situasjonen skaper usikkerhet og bekymring, og vil få vidtrekkende konsekvenser. For at vi best mulig skal kunne forstå og møte utfordringene, er vi avhengig av den brede kunnskapsbasen vi har, som er bygget opp gjennom langsiktig forskning. Samtidig er det viktig å fortløpende utvikle dette brede kunnskapsgrunnlaget.

Usikkerhet og risiko skaper debatt om beredskap. Det ser vi med krigen i Ukraina, som vi også så det under pandemien. Spørsmålet er om vi er godt nok forberedt på krisene som vil komme?

Når krisen inntreffer er det tiden for å høste fra den langsiktige kunnskapen som forskningen har bygget opp, samtidig som vi innhenter ny kunnskap gjennom sanntidsforskning. Kunnskap gir oss mulighet til å finne nye løsninger på nye utfordringer, og til å tilpasse oss endrede omgivelser og forutsetninger. Dette er den mest grunnleggende beredskapsressursen vi har i samfunnet. Bare det siste året, med klima- og naturkrisen, pandemien og krigen i Ukraina, har vist oss spennet i kunnskapsbehovet i de krisene vi har stått ovenfor.  

I håndteringen av pandemien hadde vi avgjørende nytte av forskning på en rekke fagfelter. Medisinsk og biologisk forskning ga oss vaksinene. Samtidig trengte vi andre typer innsikt for å håndtere de samfunnsmessige konsekvensene av smitteverntiltakene. Da barn var på hjemmeskole, arbeidsledigheten skjøt i været og altfor mange satt ensomme og isolerte, trengte vi forskningsbasert kunnskap om blant annet velferdspolitikk, samfunnsøkonomi, utdanning og psykologi for å gi ekstra beskyttelse til sårbare grupper. Vi står ovenfor årevis med ettervirkninger som vi må møte med kunnskapsbaserte tiltak.

Krigen i Ukraina, med alle dens vidtrekkende konsekvenser, viser oss igjen hvor avhengig vi er av forskning fra mange ulike fagfelter.

Her ser vi ikke minst den fundamentale viktigheten av samfunnsvitenskap og humaniora for å få forståelse av de bakenforliggende årsakene til de tragiske hendelsene, og for å få presise analyser av situasjonen og konsekvenser.

For eksempel er kunnskap om ukrainsk og russisk språk, kultur, historie og styresett viktig for å forstå og manøvrere i konflikten. Samfunnsøkonomisk innsikt er avgjørende i utformingen av en effektiv og treffsikker sanksjonspolitikk. Vi vil opplagt også ha behov for forskning om migrasjon og vi trenger kunnskap fra forskningsmiljøene som driver med internasjonale studier og studier av konflikter. Som alle andre kriger, er Ukraina-konflikten også en mediekrig. Her vil medievitere hjelpe oss til å forstå hva som skjer. Psykologisk forskning gir oss innsikt i hvordan det enkelte menneske opplever og kan håndtere en ekstrem krisesituasjon. Dette er bare noen eksempler på hvordan bredden i kunnskapstilfanget er nødvendig for å håndtere og forstå krisen.

Uansett hvilke kriser vi står overfor er sakens natur at kriser i stor grad handler om det uforutsette. Derfor er det avgjørende at vi bygger opp kunnskapsbasen bredt og investerer langsiktig i grunnleggende forskning.

For når krisen allerede har rammet, er det for sent å begynne å planlegge beredskapen.

Det gjelder ikke minst for kunnskapen vi kommer til å trenge.