Folkeflertallets tyngdelov

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter

SYNSPUNKT: Dette kan unektelig være en del av problemet. At det som skal være et systems fremste verdi for «brukerne», blir en svakhet når det samme systemet har et stort behov for å forsvare seg selv, er ikke noe nytt.

Vi har sett eksempler gjennom historien på at liberaldemokratiske stater får behov for å forsvare seg og dermed innfører illiberale tiltak. Noen av tiltakene innført i kjølvannet av angrepene 11. september 2001 er ganske tydelige eksempler på det. Sensuren av russiske medier i Vesten nå nylig minner oss også om det.

Når det spørres om hva som er en svakhet ved demokrati, kommer det ofte til svar at det er svak ledelse. Det var også dette jusprofessor Ola Mestad svarte under åpningsseremonien for grunnlovsjubileumsfeiringen for åtte år siden utenfor Grunnlovens hus.

Men denne svakheten kan lett overdrives, og vi har sett nylig hvordan vestlige ledere har vist bemerkelsesverdig stor grad av handlekraft i forbindelse med Putin-regimets overgrep mot Ukraina.

Vi så det allerede under pandemien. De liberale demokratier innførte ganske innskrenkende tiltak. Hos oss har det vært ganske mildt. I Australia har det vært betydelig strammere. Riktignok er ikke tiltakene i diktaturstater som Kina noe å ønske seg isteden.

Med demokrati mener vi flertallsstyre. Skal vi legge på rettsstat og en rekke rettigheter, er fenomenet vi får, liberalt demokrati. Riktignok trenger vi en grad av rettigheter og rettsstat for å kunne sikre reelt frie valg, men utgangspunktet er at blandingen med rettsstat og rettigheter kalles liberalt demokrati.

De vestlige liberale tradisjoner har røtter tilbake til tiden før freden i Westfalen, der den moderne absolutte statsmakt ble unnfanget. Det var en tid med motmakter. Francis Fukuyama påpeker skillet mellom den katolske kirke og de verdslige statsmakter som et viktig grunnlag for den vestlige rettsstat.

Freden i Westfalen kom omtrent på den tiden da den femårige Ludvig XIV besteg tronen som Solkongen. Like før ble det mektige slottet i Versailles bygget. Det var på denne tiden vi så etableringen av enevelder i Europa. Vårt eget dansk-norske kom i 1660.

Friedrich August von Hayek kan fortelle oss at ingen monarker i Europa hevdet suverenitet før enevoldstiden. Da begynte de å hevde det, sier von Hayek, men det ble ikke fullt ut akseptert. Den aksepten kom først med fremveksten av det moderne demokrati. F.A. von Hayek sier at det er først da vi får absolutt statsmakt. Von Hayek foretrekker demokrati fremfor ikke-demokrati, men innrømmer i et foredrag i Australia at hvis han fikk velge mellom diktatur med begrenset makt og demokrati med ubegrenset makt, ville han valgt diktaturet.

Med folkemakt som grunnlaget for statsmakt vokser statsmakten. Nå kan man si at diktaturer har enda sterkere statsmakt. Men som den nederlandske historikeren Frank Dikötter har påpekt i sin bok How to Be a Dictator, baserer også moderne diktaturer sin makt på eksplisitt støtte i folket. Det legitimerer staten og gjør den dermed sterkere. Derfor holder de valg. Det er riktignok en annen form for press mot folket til å avgi denne støtten enn i demokratier.

Statsmakten har vokst. Reagan og Thatcher medførte ingen permanent endring av denne trenden, selvom mange ynder å si at radarparet innledet årtier med nyliberalisme. Statsutgiftene vokste under Reagan.

Professor Matlary skriver i Aftenposten om to ytterpunkter som alternativer til liberalt demokrati, nemlig rettigheter uten demokrati og demokrati uten rettigheter. Vi ser begge tendensene allerede. I lang tid har vi sett hvordan kompromisset mellom rettsstat og rettigheter på den ene siden og flertallets makt på den andre, har medført at rettighetene ofte trekker det korteste strået. Dette har vi sett før pandemien og under pandemien. Pandemien har bare medført at den flertallsstøttede makten blir langt tydeligere. Vi ser folkeflertallets tyngdelov, nemlig at når det kommer til stykket, er det flertallsmakten som rår.

Statsviternestor Johan P. Olsen skrev i boken Folkestyrets varige spenninger at de fleste er betingede demokrater. Dette vil si de godtar demokrati så lenge det er tilstrekkelig begrenset i sin makt. Vi ser ingen tegn til at det er store mengder som mener balansen i det liberale demokrati er gått for langt i retning demokrati. De som mener det, er for få.

I den situasjonen vi nå har mellom NATO og Russland, er det sikkert greit å slutte ekstra opp om både det liberale demokrati og EU. Nå har vi nesten glemt Brexit, men Brexit var et symptom på et problem, nemlig problemet med sentralisering, byråkrati og rikspolitikeres anledning til en syndebukk i Brüssel når de vil slippe unna ansvar. Brexit viste oss også at det kan være vanskelig å komme seg ut når man først er kommet inn. Ja, det er der markedsadgangen er, men på sikt kan også sentraliseringen og byråkratiseringen bli et stort problem.

I krig og krise vokser statsmakten spesielt, ofte av fornuftige grunner, men den tilbakestilles gjerne ikke like lett. I et system der det er ment å være balanse mellom liberalt og demokrati, nemlig liberalt demokrati, kan folkeflertallets tyngdelov på sikt bli et problem, en trussel mot liberalt demokrati blant flere.