Fenomenal digital

Arne Selvik styrerådgiver og fagbokforfatter

SYNSPUNKT: Jo mer ting endrer seg, desto mer forblir de det samme som før. Dessuten: «Vi er alle i samme båt».

Dette er to utsagn som har mistet sin gyldighet. Det første er et fransk munnhell (Plus ca change, plus c´est la même chose) fra januarutgaven av tidsskiftet «Vepsene» i 1849. Det andre er en metafor fra Vikingtiden.  De er ikke sanne lenger. De er mer selvbedragende enn trøstende. De gir lite hjelp til å forstå hvilken virkelighet vi lever i. Selv om det er riktig at vi bare har én klode og én atmosfære, så har verden forandret seg til noe nytt, og vi befinner oss ikke i samme båt. Hverken på jobb eller på fritiden.

Verden slik vi kjenner den, er vanskelig – for ikke å si umulig – å kjenne igjen. Grunnleggende endringer skjedde tidligere gjennom hundreår, tiår eller epoker som jordbruk-, industri- og informasjonssamfunn. Gjennom to år med global pandemi har våre arbeidsliv og hverdagsliv endret seg mer enn vi kunne forestille oss. Selv noe så koselig som «hjemmekontor» har blitt et stresskammer for travle småbarnsfamilier.

Biter og chips

Kanskje mer enn pandemien er det digitaliseringen som med ekspressfart har endret verden og livene våre mer enn vi aner. Nye tjenester og aktiviteter blir til hverdagsverb før vi vet ord av det. Vi googler, vipser, strømmer og chatter på tvers av tidssoner, aldersgrenser og generasjonskløfter. Vi endrer praksiser og vaner, men samtidig endres våre opplevelser av makt og avmakt. Vi sørger stilltiende over det vi mistet og finner oss i at gamle kunnskaps-hierarkier snus opp ned.

Elevene overgår lærerne i digitale ferdigheter. De unge vet mer enn de eldre om digitale innovasjoner og finesser. De eldre kjemper mot «passordhelvetet» og krav om dobbeltautentisering. Digipost, Altinn, Pasientsky, Olga-svindel og hackede lokalaviser er ikke for pyser. For noen oppleves det som en ydmykelse og sorg at de ikke lenger mestrer hverdagslige oppgaver som å betale på bussen eller holde kontakten med fastlegen. Overgangen fra faglig kompetent til akterutseilt og dum er harde slag mot selvbildet og selvtilliten.

Digital modenhet

«Aldri har så mange hatt så få å takke for så mye» sa Churchill om Flyvåpenets kamp for å hindre okkupasjon av Storbritannia i 1940. En omskriving om vår nye digitale virkelighet lyder slik: Aldri har noe så lite (som bits og microchips) betydd så mye for så mange. Samtidig er det også blitt slik: Sjeldent har så mange følt seg så teite, hjelpeløse, inkompetente og fremmedgjorte som de gjør i den digitale virkeligheten. Dette viser seg også i styreverden.

I en undersøkelse av digitale utfordringer i norske styrer har Tarjei Alvær Heggernes og jeg snakket med erfarne styreledere, gründere og ledere. Vi har sett på internasjonale og norske studier av det vi kaller «digital modenhet» og spurt informantene våre om hvordan styrene bør forholde seg til det vi kaller digitale transformasjoner.  I boken Den digitale styreverden har vi samlet en rekke eksempler på gode strategier og forretningsmodeller, samt erfaringer fra «smarte byer», digitale tvillinger og digital medisin. Vi byr på mer enn 100 gode spørsmål om digitalisering som egner seg for styrearbeidet i små og store virksomheter.

Den omvendte læringen

Tradisjonell læring fra håndverk, skole og universitet handler om finne riktig svar. Helst med to streker under. Eksamener, opptaksprøver og sertifikater handler om «riktig svar». Det var bare genier som Einstein som kunne tillate seg å svare sin sekretær da hun påpekte at han hadde gitt fjorårets eksamensspørsmål til årets studenter: Det er riktig, men svarene i år er annerledes.

Den gamle læringen hadde noen innebygde forutsetninger, som det var lett å ta for gitt. Læreren og professoren visste mer enn eleven. Mesteren overgikk lærlingen.  De eldre visste mer enn de yngre. Digitaliseringen og tempoet i endringene har gjort at dette er snudd opp ned. Det er lenge siden tenåringene i familien begynte å hjelpe besteforeldrene med å installere TV og PC. Det er også en god stund siden «gubbene» i styrerommet ble prisgitt IT-sjefer og «nerdene på bakrommet».

I en klassisk styreartikkel fra 1995 tok Harvard-professor Jay W. Lorsch til orde for å myndiggjøre bedriftsstyrene.  Han hadde lagt merke til at styremedlemmene var kommet bakpå i forhold til kunnskapen og dermed makten til den ansatte ledelsen. Dette finner vi også i de undersøkelsene som har vært gjort blant styremedlemmer under pandemien i fjor.

En global undersøkelse av 800 styremedlemmer viste at de fleste strever med å følge med på tre områder. For det første er selve styrearbeidet snudd på hodet. Mens 5 prosent av møtene skjedde virtuelt før pandemien, skjer nå 95 prosent på generelle nett-plattformer. For det andre: Nettløsningene er i liten grad tilpasset styrenes behov for kryptering av styredokumenter og konfidensiell informasjon. Bruken av hjemmekontor har økt sårbarheten når det gjelder kyberangrep. For det tredje: Praktisk talt alle de spurte erkjente behovet for mer digital kunnskap og opplæring, men bare 58 prosent hadde fått slik opplæring.

Kunsten å stille gode spørsmål

Den beste måten å møte digitaliseringens utfordringer på – hjemme så vel som i styrerommet – er å utvikle evne og kompetanse til å stille det vi i styreverdenen kaller intelligente naïve spørsmål. Det krever først og fremst en erkjennelse av at rollene i kunnskapssamfunnet er snudd. Makten har flyttet. De digitalt kompetente er unge, gjerne litt utilnærmelige, snakker et annet språk og de skjuler seg under hetter, med øreklokker på.

Spørrekompetansen som vi alle hadde - før skolen tok tak i oss og lærte oss å jakte på svar – forutsetter en viss ydmykhet. Det fins ikke dumme spørsmål, men det krever mot til å vise at man ikke er redd for å spørre. Slik kan alle bli fenomenal digital. Lykke til!