Et grønt lykkeland

Janne Log er daglig leder i Samvirkene.

SYNSPUNKT: Mange av oss hygger oss nå med Lykkeland. Hver søndag følger vi livene til blant andre familien Nyman, Anna og Rene Hellevik og Toril Torstensen, i det Stavanger utvikler seg fra å være en pietistisk liten by med fokus på fiskeri, sjøfart og jordbruk til å bli en internasjonal, rik oljeby. Mens vi følger livene i den ferske oljebyen, er næringsministeren i gang med Eierskapsmeldingen.

 Næringsministeren har varslet at han vil bruke eierskapspolitikken mer aktivt. Og han har et viktig poeng. Eierskap påvirker styring. Det er historien bak Lykkeland et godt eksempel på. Det er bare litt over femti år siden vi første gang fant olje på Balder og Ekofisk. Vi bygget opp et stort, internasjonalt oljeselskap og en stor leverandør- og supplyindustri. Den norske stat tar en stor del av inntekten fra petroleumsutvinningen, det norske oljefondet er verdens største statlige fond og vi har et meget kompetent styringssystem. Norge beholdt et nasjonalt, bredt og langsiktig eierskap, ble en rik nasjon og utviklet den norske modellen. Og Norge ble et av verdens beste land å bo i. 

 Nå står vi igjen i store endringer. Skal vi nå FNs klimamål, står vi overfor gigantiske endringer. Hele verdikjeder må endres. Ifølge Circularity Gap Report Norway, er kun 2,4 prosent av norsk økonomi sirkulær (2020). Norge er både en av verstingene - et av landene som løper størst risiko for fall i BNP i et scenario hvor verden ikke klarer en omstilling til en bærekraftig økonomi.

 Hele verdikjeder må endres. Og for Norge må disse endringene skal skje med utgangspunkt i et høyt kostnadsnivå. Det krever at vi har et høyere kunnskapsinnhold i produkter og tjenester enn våre konkurrentland. Vår langsiktige verdiskaping avhenger av vår evne til å ta i bruk kunnskapsressurser på en bedre måte enn hva vi gjør i dag.

 Skal vi få til overgangen til et grønt lykkeland, trenger vi koblinger mellom klima- og nærings og eierskapspolitikk. Det krever en plan for å sikre at vi har det strategiske eierskapet for å sikre at vi har tilstrekkelig tempo i omstillingen, utvikler norsk kompetanse og samtidig tar vare på og utvikler Norges største konkurransefortrinn, den norske modellen.

 Generelt har norske selskap hatt eiere og styrer med et bredt interessentperspektiv. Derfor har vi hatt lite fokus på eierskap. Men eierskap påvirker styring. Dersom eierskap er kortsiktig, kan kortsiktige profittmål stå i konflikt med langsiktig tiltak. Et eksempel, for litt over fire år siden ble konsernsjefene i de største bedriftene i USA spurt om de ville investere i forskning og utvikling som med sikkerhet ville gi gode resultater for virksomhetene noen år frem i tid. Samtlige svarte nei. De ville heller sørge for at aksjonærene fikk betalt utbytte for sin investering her og nå. Konsernsjefene ble nemlig målt på avkastning og lønnsomhet på kort sikt.

 Det statlige eierskapet er en viktig del av dette langsiktige, strategiske eierskapet - men det strategiske eierskapet er større enn det statlige. Det er nordmenn enige i. For nordmenn mener at eierskap er viktig (Ipsos). Vi mener eierskap er viktig for den økonomiske utviklingen i Norge, utviklingen av lokalsamfunnene og sysselsetting. Og nordmenn tror på nasjonalt eierskap. Kun 3 prosent mener utenlandske eiere er best.

 Vi trenger derfor en plan for det strategiske eierskapet i Norge. Det holder ikke lenger med en plan for det statlige eierskapet.  Det haster med en plan for å sikre at vi har et eierskap for å sikre utviklingen fra et oljebasert lykkeland til et grønt lykkeland.