En ny EU-debatt?

Aslak Bonde kommenterer og analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Selv for en statsminister må onsdagen ha vært en ganske uvanlig dag på jobb. Den startet med at Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik etter en såkalt god samtale ble enige om at hun skulle gå av som arbeidsminister, men fortsette som Ap-nestleder.

Deretter var det klart for videosamtale med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og nye samtaler med kollegene i Sverige og Finland. Så var det pressetreff på statsministerens kontor, og der var det bare «Tajik-saken» som sto på dagsorden. Da Støre fikk et spørsmål om hvorfor han ikke hadde engasjert seg mer aktivt før, var det mulig å ane en underliggende irritasjon i hans påminnelse til journalisten om at han faktisk har hatt en krig å håndtere.

Mer varm enn kald krig

Om han var irritert, er det fullt ut forståelig. Russlands angrep på Ukraina er en like viktig og omformende begivenhet som Berlin-murens fall. Det sies at vi er på vei inn i en ny kald krig, men slik det ser ut nå vil den i lang tid fremover være mye mer varm enn kald. Jonas Gahr Støre må sammen med sine kolleger kontinuerlig vurdere hvordan de skal støtte Ukrainas heltemodige kamp mot angriperen, uten at krigen sprer seg til andre land.

I et slikt perspektiv blir det ganske smått at nestlederen i Arbeiderpartiet blir tvunget til å trekke seg som statsråd. Hun innså selv at det ikke var mulig å få bort all mistanke om at hun for 15 år siden kanskje unndro seg skatt, og kanskje tilbakedaterte et dokument.

Sannsynligvis trodde både hun og Støre på onsdag at de ville lette presset mot henne og partiet da hun trakk seg som statsråd, men det var en feilvurdering. Diskusjonen om hvilken tillit hun har som nestleder kommer til å gå en lang stund fremover. Dessuten har man sett tegn til at det fortsatt er en del mennesker i partiet som ikke har lagt Giske-saken bak seg.

Dessverre for Arbeiderpartiet ser det ut til at det i lang tid fremover vil fortsette å dukke opp saker om personmotsetninger, nettverk og intriger. Hver gang vil det bli stilt spørsmål om hvorfor Jonas Gahr Støre ikke rydder opp, og like mange ganger vil det være stor uvisshet om hvilke muligheter Ap-lederen faktisk har for å bedre partikulturen.

Ny sikkerhetsarkitektur i Europa

Mye vil altså være det samme. Dermed er det enda en grunn for statsministeren til å konsentrere seg om håndteringen av krigen. Ikke bare er den udiskutabelt mye viktigere enn interne forhold i Arbeiderpartiet.

Problemstillingene er også mye mer foranderlige. I løpet av de siste ukene har vi ikke bare sett et Putin-regime som er mer uberegnelig og aggressivt enn de fleste hadde trodd. Vi har også sett et Tyskland og et EU som i løpet av bare noen døgn har kastet fullstendig om på sine sikkerhetspolitiske orienteringer.

Det betyr høyst sannsynlig at det må lages en helt ny sikkerhetsarkitektur i Europa.

Akkurat hvilke nye sikkerhetspolitiske rammer vi har å forholde oss til, er usikkert. På søndag virket det som om EU var i ferd med å bli en mer militaristisk aktør enn NATO. Det ble sagt at EU-lederne var enige om å betale for jagerfly som skulle sendes til det ukrainske luftforsvaret.

I et slikt perspektiv blir det ganske smått at nestlederen i Arbeiderpartiet blir tvunget til å trekke seg som statsråd

Utover i uken ble det klart at det ikke ville bli sendt noen jagerfly likevel. Det er litt uklarhet om hva EU-lederne egentlig ble enige om forrige helg, men uansett har det etter hvert blitt klart for dem at europeisk flyhjelp kunne provosere Russland i for stor grad.

Det forferdelige dilemmaet for EU og NATO er at de vil hjelpe Ukraina, men bare i den utstrekning at det ikke fører til at Russland oppfatter dem som direkte krigførende. Putin-regimet vet at det ikke kan vinne en konvensjonell krig mot et samlet NATO, og da kan det være nærliggende å bruke atomvåpen.

Det er ganske sannsynlig at europeiske toppledere forrige helg aller mest var motivert av ønsket om å gi en konkret håndsrekning til heltemodige ukrainere. I løpet av uken er de blitt noe mer pragmatiske og tenker mer over konsekvensene av å sende våpen til Ukraina.

Jo mer Vesten hjelper landet militært, jo mer øker sannsynligheten for at skarpe defensive våpen blir supplert med mer offensive (fra panservernraketter til fly), og at det etter hvert vil bli stilt stadig mer kritiske spørsmål om hvorfor vi ikke sender rådgivere og soldater til landet.

Svaret er enkelt: Sender vi soldater inn i Ukraina er vi i krig med Russland. Det har rett og slett blitt sett på som utelukket frem til nå. Det er ikke sikkert det vil fremstå som like utenkelig om noen måneder. Man kan frykte at den russiske krigsmaskinen blir stadig mer brutal ettersom den sliter med å ta landet, og at den europeiske opinionen i stadig større grad krever at Putin må stoppes – uansett konsekvens.

EU-medlemskap?

I en slik situasjon er det viktig for hvert enkelt EU- og NATO-land både å tenke på egne og på kollektive sikkerhetsinteresser. Norske myndigheter må hele tiden vurdere hvordan vi skal handle innad i NATO og overfor EU. Dersom EU utvikler seg til en viktig sikkerhetspolitisk aktør, må vi vurdere om vi er best tjent med å være medlem. På samme måte som Sverige og Finland nå må vurdere om de skal søke NATO-medlemskap.

Det er slett ikke gitt for Norge at det er bra at EU utvikler seg til en sikkerhetspolitisk viktig aktør. Geografien gjør at vi alltid først og fremst vil være atlantisk orientert. Det er aksen til Storbritannia og USA som er aller viktigst for oss. Likevel må diskusjonen om den nye sikkerhetsarkitekturen selvfølgelig tas. Og den må tas i lys av at Tyskland med ett slag har bestemt seg for en radikal opprustning av sitt forsvar.

Den nye debatten må også ta opp i seg at energipolitikk er blitt sikkerhetspolitikk. Når EU-landene skal bli uavhengige av Russlands energiforsyninger, blir Norge en enda viktigere strategisk partner. Vi er nødt til å gjøre alt det som er mulig for å levere mest mulig energi til våre naboer i sør og vest.

Samtidig må det gjøres på en måte slik at vi beholder nasjonal kontroll over energiressursene, og får lov til å utvikle energipolitikken på en måte som er fornuftig også for oss. Det betyr eksempelvis at vi må handle slik at vi kommer i konstruktiv dialog med de kreftene i EU som inntil for kort tid siden var imot fangst og lagring av CO2.

Et logisk svar blir da å søke om EU-medlemskap. Samtidig: Blir vi medlem av EU, er det også en rekke andre ting som endrer seg. Landbruks- og fiskeripolitikken for eksempel. Det er derfor det ikke er noen vilje i dagens regjering til å åpne opp EU-debatten.

Men det kan også endre seg på kort tid. Historien har vist at alle norske EU-debatter kommer som en konsekvens av radikale politiske endringer i landene rundt oss.