En helsepolitisk hestehandel?

SYNSPUNKT: «De lokalt tillitsvalgte i Oslo Arbeiderparti er mer enige med oss, mens den nasjonale ledelsen er enig med Høyre. Så hvis folk vil snu den saken, må de stemme Senterpartiet.» Det var Trygve Slagsvold Vedums budskap før stortingsvalget sist høst. Senterpartiet var nøkkelen til å få snudd nedleggelsen av Ullevål sykehus: «Om man er opptatt av at Ullevål sykehus skal bestå, så må du stemme Senterpartiet. Det er fullt mulig å snu.»  (Dagsavisen, 28. juni 2021) Senterpartiet ville ifølge Vedum i eventuelle regjeringsforhandlinger slåss hardt for å bevare Ullevål sykehus. Slik gikk det ikke. 

I Hurdalsplattformen, den regjeringserklæringen Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre fremforhandlet, er forsvaret for Ullevål sporløst borte. Regjeringen skal tvert om sørge for å «gjennomføre endringer i sykehusstruktur i Oslo i henhold til vedtatte planer». Det er ganske oppsiktsvekkende når betenker at også Oslo Ap i valgkampen hadde rykket ut med et løfte om å bevare Ullevål, og at først på Ap’s Oslo-liste stod Jonas Gahr Støre.

Hva skjedde i samtalene mellom de to partilederne Støre og Vedum? I Hurdalsplattformen er to konkrete sykehusplaner nevnt: hovedstadsprosessen – altså planene for hovedstadens sykehusfusjon på Gaustad –  og planene for Innlandet sykehus. Har disse to prosjektene noe med hverandre å gjøre? Kanskje.

Spørsmålet om hvor et nytt Innlandet sykehus skal ligge, har vært en årelang dragkamp. Det ble besvart i foretaksmøtet for Helse Sør-Øst (HSØ) 15. juni 2021. (Foretaksmøtet er det overordnede beslutningsorgan for helseministeren og de regionale helseforetakene.) Ifølge protokollen fra dette møtet, signert statsråd Bent Høie og HSØs styreleder Svein Gjedrem, sluttet foretaksmøtet seg til anbefalingen fra HSØ’s styremøte noen uker tidligere om å videreføre planene for Innlandet sykehus med et stort Mjøssykehus, kostnadsberegnet til 8,65 milliarder kroner: «samling av spesialiserte funksjoner innen somatikk, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, lokalisert til Moelv». 

Slik antok de fleste at det ville bli, ikke minst siden Sp-dronningen Anne Enger som styreleder for Innlandet sykehus hadde stått som storsykehusets bannerfører og Støre i valgkampen hadde hyllet det som «verdens mest moderne sykehus» (Gudbrandsdølen Dagningen, 18. august). Den 12. oktober i fjor, dagen før Hurdalsplattformen ble offentliggjort, kunne imidlertid HSØ-direktør Terje Rootwelt internt informere om at utredningsplanene vedtatt i foretaksmøtet 15. juni måtte justeres. Også et annet alternativ for Innlandet sykehus skulle vurderes. Noen hadde åpenbart snakket sammen. I Hurdalsplattformen ble det planlagte Mjøssykehuset ikke nevnt med ett ord. Derimot het det med en for uinnvidde kanskje ikke helt gjennomtrengelige formulering at regjeringen ville «sørge for at ‘null-pluss’-alternativet for Innlandet sykehus utredes fullt ut».

Direktør Rootwelt leder nå utredningen av et nytt alternativ – et nytt sykehus i Hamar-traktene, muligens på Stange. Hvis dette alternativet vinner frem, vil det planlagte Mjøssykehuset i Moelv skrotes. 

Hvorfor skulle et alternativ til det lenge planlagte Mjøssykehuset plutselig «utredes fullt ut»? Ingen nye analyser forelå, heller ingen ny dokumentasjon som tilsa ytterligere utredning. Det eneste nye siden juni 2021 var at valget i september hadde gitt et nytt, rødgrønt flertall. Det var selvfølgelig foruroligende for styringseliten at Senterpartiet hadde bebudet omkamp om Ullevål sykehus og derved om fusjonen av Oslo universitetssykehus (OUS) på Gaustad, en prestisjesak for den helsebyråkratiske makteliten.  

Jeg har tidligere beskrevet det jeg har kalt «Den nye helseadelen» (Tidsskrift for Den norske Legeforening 14-15/2017). Denne får stadig tilsig av nye medlemmer. Gaustad-prosjektet var kongstanken til OUS-direktør Bjørn Erikstein, som i juni 2019 ble tvunget til å gå av som direktør som følge av mistillit fra de ansatte. Ny direktør ble Bjørn Atle Bjørnbeth som hadde vært en av initiativtakerne til det skarpe oppropet fra OUS-legene «Fagmiljøene mangler tillit til OUS-prosjektet» (Aftenposten, 16. april 2019), som bidro til Eriksteins avgang. Bjørnbeth skiftet syn da han ble direktør. Terje Rootwelt, som hadde vært viseadministrerende direktør i OUS, var av HSØs ledelse ønsket som Eriksteins etterfølger, men tapte for Bjørnbeth. I september i 2021 ble Rootwelt til gjengjeld direktør for hele HSØ og slik Bjørnbeths overordnede. Rootwelt etterfulgte Cathrine Lofthus som HSØ-direktør, slik han også hadde gjort da han i 2015 ble viseadministrerende direktør i OUS, etter at Lofthus var blitt HSØ-direktør. I juni 2021 ble Lofthus departementsråd i HOD. 

Svimmel? Hold ut et par navn til som utfyller bildet av dette helsebyråkratiske maktmiljøet: Gunnar Bovim, tidligere direktør for St. Olavs Hospital og direktør for Helse Midt-Norge, er i dag styreleder i OUS; han ble nylig utnevnt som leder for helsepersonellkommisjonen. Nestleder i OUS-styret er Anne Kari Lande Hasle, mangeårig departementsråd i HOD og en nøkkelperson i hovedstadsfusjonen fra dag én. Just Ebbesen, som hadde ledet byggingen av det nye Sykehuset Østfold på Kalnes, måtte i 2018 gå på dagen som direktør; Ebbesen ble av Erikstein hyret inn som prosjektdirektør for OUS få måneder før Erikstein selv måtte gå. Til dette nettverket hører også den tidligere Sp-politikeren Torbjørn Almlid, nestleder i styret for Innlandet sykehus og styreleder for Sykehuset Østfold. Almlid er hjemmehørende på Hamar og motstander av Mjøssykehuset i Moelv. 

En skal ikke se bort fra at iallfall noen av disse kan ha vært blant dem som har snakket sammen etter høstens valg, også med Støre og Vedum. Og kanskje har disse to herrene på bakrommet blitt enige om en sykehushandel, for muligens var ikke hovedstaden lenger så viktig for Vedum? Ut fra en realpolitisk kalkyle så han kanskje større politiske gevinster i å gi sine lokale velgere et nytt, moderne sykehus i sitt nærområde fremfor å slåss mot sykehusfusjonen i hovedstaden, hvor Sp uansett stod svakt. At Støre synes mindre opptatt av lojaliteten til sine lokale velgere, som er massivt imot Gaustad-prosjektet, enn lojaliteten til byråkratene i Helse Sør-Øst, er jo ikke Vedums problem.

Når samtlige Oslo-partier med unntak av Høyre (inntil videre?) er imot Gaustad-prosjektet, og hvis også Plan- og bygningsetatens konklusjon blir negativ, har helseminister Kjerkol gjort det klart at hun vil åpne for statlig regulering for å tvinge gjennom et upopulært fusjonsprosjekt uten lokaldemokratisk forankring. Hurdalsplattformen har sterke formuleringer om «et levende lokaldemokrati» som «grunnsteinen i folkestyret og en forutsetning for tillit og legitimitet til det nasjonale folkestyret». Det burde vel strengt tatt bekymre Vedum en smule. Vil Vedum på Vanlige folks vegne akseptere en så grov undergraving av denne lokaldemokratriske grunnsteinen som Kjerkol har bebudet?

Kronikken er tidligere publisert i Aftenposten