Årsakene til regionrotet

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Denne uken har NRK hatt telleaksjon i Viken og i Vestfold og Telemark. Blant de som skal avgjøre spørsmålet om oppløsning av disse to regionene ser det ut til å være flertall for å gå tilbake til den gamle fylkesinndelingen.

I Innlandet region skal det være digital folkeavstemning mellom 10. og 17. februar. Det øker sannsynligheten for at også Innlandet velger å gå tilbake til de to gamle fylkene Hedmark og Oppland.

Selv om mye fortsatt er usikkert, ser det akkurat nå ut som om Solberg-regjeringens regionreform ender med at de to fylkene i Agder og de to i Trøndelag forblir sammenslåtte, og at gamle Hordaland og Sogn og Fjordane holder sammen i det nye Vestland fylke.

Mislykket

Dersom man ser bort fra alle politiske kamper som har vært utkjempet om regionene i det siste tiåret, ser sluttresultatet strengt tatt ikke så ille ut: Tre av de minste fylkene blir innlemmet i tre relativt store fylker som dominerer hver sin landsdel. Ser vi bort fra at Finnmark kommer til å ha en vesentlig mindre befolkning enn alle andre fylker, så vil vi i årene fremover ha en regionstruktur der fylkene er litt mer like hverandre i størrelse.

Årsaken til at regionreformen likevel må karakteriseres som mislykket, er at Solberg-regjeringens ambisjoner var annerledes. Det var heller ikke tvangsbruken alene som gjorde at reformen kom i miskreditt. Det virkelig klanderverdige var at den forrige regjeringen brukte sin makt til å gjennomføre en ulogisk regioninndeling.

Det var uforståelig hvorfor eksempelvis Møre og Romsdal fikk bestå som fylke, mens de tre fylkene i Viken ble tvunget sammen i en konstruksjon der det eneste logiske var å ha hovedkvarteret i Oslo – fylkeskommunen som slapp unna alle sammenslåingsforslag.

Det ser selvfølgelig også underlig ut at denne regjeringen er villig til å bruke hundrevis av millioner kroner på å reversere den forrige regjeringens reform. Sp-leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum har rett i at det er Solberg-regjeringens skyld.

Det er den som skapte behovet for å reversere, men samtidig har det vært et kjennetegn ved norsk politikk at regjeringsskifter i liten grad har ført til jo-jo politikk. Både politikere og folk liker forutsigbarhet.

Dette er også noe som gjenspeiles på kommunenivå. De aller fleste tvangssammenslåtte kommuner ser ut til å droppe oppløsning, selv om regjeringen gir dem lov til det. De siste lokale folkeavstemningene om fylkestilhørighet viser også at folket er ganske resistente mot den typen endring. Flertallet i Kristiansund sa nei til å flytte over til Trøndelag, mens befolkningen i Sveio bestemte seg for å forbli i Vestland fylke.

Domstolsreformen

Denne uken startet Justisdepartementet prosessen med å reversere domstolsreformen. Den kommer helt sikkert til å føre til at noen sammenslåtte tingretter blir oppløst, men det er allerede klart at noen av de nye tingrettene, og kommunene de betjener, er fornøyd med tingenes tilstand. Det blir ingen reversering.

Også på det feltet kan resultatet bli som i regionreformen: Man ender opp med en forsiktig strukturreform som aller mest ser mislykket ut fordi de uttrykte målene ikke ble nådd.

En annen måte å se det på, er at man i begge disse reformene får kompromisser mellom på den ene siden byråkrater og eksperter som ønsker seg større enheter og på den andre siden kommuner som ønsker å ha kortest mulig vei til beslutningstagerne i det fylket eller den rettskretsen de tilhører.

Så langt likhetstrekkene. Det helt spesielle med regionreformen er at den dreier seg om å slå sammen fylker som flere partier mener at vi ikke trenger. Domstoler må vi ha. Spørsmålet er bare hvordan de skal organiseres. Fylker eller regioner kan vi fjerne.

På ett vis har kampen for fylkeskommunen alltid vært vikarierende

De kan erstattes av sterkere kommuner og sterkere stat. En opplagt årsak til at Solberg-regjeringen lot regionreformen utvikle seg slik den gjorde er at Høyre og Frp egentlig ønsker å fjerne regionene.

Venstre, som sammen med KrF presset igjennom reformen, resonerte som Senterpartiet, SV, Rødt og store deler av Arbeiderpartiet: Dersom man fjerner regionene, vil det føre til et sterkt press for å få større og mer slagkraftige kommuner. Resultatet av å fjerne det fylkeskommunale forvaltningsnivået kunne bli en gedigen kommunesammenslåings-reform.

På ett vis har kampen for fylkeskommunen alltid vært vikarierende. Det den har dreid seg mest om, er å bevare et forvaltningsnivå som kunne ta seg av de oppgavene som ville ha presset frem større kommuner. Videregående skoler, veier og kollektivtransport er de beste eksemplene.

Ønsket om større kommuner

Høyre, Frp og et mindretall i Ap har alltid ønsket seg større kommuner. De har derfor ikke vært villige til å gå i krigen for å gjøre fylkeskommunene gode. Det ble aller mest synlig da den rødgrønne regjeringen forsøkte å få til en fylkesreform.

Det er glemt nå, men Soria Moria erklæringen fra 2005 hadde offensive formuleringer om en reform. Det ble lovet større regioner og desentralisering av oppgaver til det fylkeskommunale forvaltningsnivået. De tre rødgrønne partiene lovte at reformen skulle iverksettes 1. januar 2010.

Løftene ble ikke innfridd. Daværende Sp-leder Åslaug Haga la fra første stund vekt på frivillighet og hun satset på at fylkeskommunene selv kunne komme frem til logiske og folkelig forankrede sammenslåinger. Det skjedde ikke.

En av flere årsaker var at løftene om nye oppgaver til fylkene heller ikke ble innfridd. De statlige direktoratene nektet å gi fra seg arbeidsoppgaver og de fikk i forbausende stor grad støtte fra sine overordnede statsråder. Daværende statsminister Jens Stoltenberg konkluderte etter ganske kort tid at han ikke var villig til å bruke politisk kapital på en kamp mot enkeltdepartementer og deres etater.

Denne historien er viktig å huske når det i disse dager lanseres gode forslag om at man i stedet for å reversere dagens regionreform bør utvikle den. Fylkesordfører i Trøndelag, Tore O. Sandvik og VGs kommentator Tone Sofie Aglen er blant dem som har pekt på mulighetene for å gjøre fylkeskommunene mer mektige.

De har et veldig godt poeng i at den forrige regjeringen sviktet i sin ambisjon om å gi regionene større oppgaver. Når Troms og Finnmark nå går fra hverandre er det rett og slett vanskelig å se om noen av fylkets oppgaver er så store at de ikke kan forvaltes av det som kommer til å bli landets desidert minste fylke, nemlig Finnmark.

Problemet med Aglens og Sandviks argumenter er at det ikke er noe som tyder på at direktorater og departementer er mer villige til å gi fra seg oppgaver nå enn de var for ti-femten år siden. Dersom de skal tvinges, må det brukes mye politisk makt. En forutsetning for det, er at det finnes et flertall på Stortinget som er hundre prosent enig om hva det vil med regionene. Det flertallet finnes ikke.