Stille før stormen

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Noe av det mest imponerende med topp-politikere, statsminister Erna Solberg i særdeleshet, er hvor flinke de er til ikke å ta problemene på forskudd. Trusler fra motstanderpartiene og dystre analyser og kommentarer fra oss forstå-seg-påere burde være egnet til å ta nattesøvnen fra dem.

Syltynt kamuflasjenett

Spesielt var det slik i vinter. Fremskrittspartiets stortingsgruppe fattet et vedtak om at partiet heretter ikke skulle inngå avtaler med andre partier. Det skulle bli slutt på utydelige kompromisser og at Frps talspersoner sto frem på pressekonferanser sammen med representanter fra andre partier som de ikke hadde lyst til å bli forbundet med.

Frp hadde vekselvis fremstått som lojal støttespiller for regjeringen og som aktivt medlem av en bred koalisjon med SV, Sp og Ap. Det ble forvirrende for velgerne og splittende innad i stortingsgruppen.

Dersom Fremskrittspartiet hadde fulgt opp sitt eget vedtak, hadde det vært full krisestemning i Stortinget nå. Regjeringen ville ikke ha klart å skaffe flertall verken for revidert nasjonalbudsjett, kommuneøkonomiopplegget eller jordbruksoppgjøret. I alle disse tre sakene var det utenkelig at den rødgrønne opposisjonen ville hjelpe regjeringspartiene. Støtte fra Frp var avgjørende.

Og jamen kom den ikke – på tross av vinterens vedtak i stortingsgruppen. Fremskrittspartiet forhandlet likevel. I neste uke kommer partiets stortingsrepresentanter flere ganger til å avvike fra prinsippet om at de stemmer for det de er for og mot det de er mot.

Eksempelvis kommer partiet subsidiært til å stemme for en jordbruksavtale med en høyere økonomisk ramme og en annen inntektsfordeling enn partiet egentlig går inn for. Årsaken er at partiet i forhandlinger med regjeringspartiene har fått godt betalt for den støtten. Regjeringen gir nye milliarder til å fjerne bomstasjoner, redusere fergetakster og å fjerne brusavgiften.

Det eneste tegnet på at denne vårens Fremskrittspartiet er et mer aktivt opposisjonsparti enn det var i fjor, er at budsjettenigheten ble annonsert på en ny måte. Det vanlige er at avtalepartnere innkaller til pressetreff sammen for å presentere enigheten, men forrige søndag valgte Fremskrittspartiet å møte pressen alene.

De fikk uhindret fortelle om alle partiets gjennomslag i forhandlingen, mens regjeringspartiene nøyde seg med å sende ut pressemeldinger. På den måten ble det dratt et syltynt kamuflasjenett over forliket.

Rimelig samlet

Det spilte ingen rolle for Erna Solberg. Viktigst for henne er det at hun går inn i valgkampen som leder for en borgerlig blokk som fortsatt ser rimelig samlet ut. Frp-leder Sylvi Listhaug kommer helt sikkert til å føre en valgkamp med mange provoserende utspill og krasse angrep både mot Høyre og mot de rødgrønne partiene, men Solberg vil kunne hevde at Frp i bunn og grunn er et solid borgerlig parti. Det vil bidra til borgerlig regjering, dersom flertallet blir fornyet i høstens valg.

Når Solberg både av journalistene og av opposisjonspartiene vil bli konfrontert med manglende stabilitet på den politiske høyresiden, vil hun svare at det viktigste ikke er hvem som er med og hvem som er utenfor regjeringen, men at alle de fire borgerlige partiene til syvende og sist sørger for at det blir borgerlig styre – med henne som statsminister.

Hun kan også konstatere at de rødgrønne opposisjonspartiene denne våren har vært enda mer opptatt av å posisjonere seg selv foran valgkampen enn av å plage henne. Spesielt i Stortingets arbeid med de ulike langtidsplanene har dette vært tydelig.

Nasjonal Transportplan (NTP) ble ferdigforhandlet i Stortingets transportkomité denne uken, og den har akkurat det samme kjennetegnet som klimaplanen: Det ble nesten ikke flertall for noe som helst.

Det spesielle med langtidsplaner er at de legges frem i stortingsmeldinger der det strengt tatt ikke er nødvendig med flertallsvedtak. Det er i de årlige statsbudsjettene og i spesifikke forslag til reguleringer at den konkrete politikken blir vedtatt. Langtidsplanene legges frem for å gi forutsigbarhet – både for de som skal utforme politikken over år og for de som skal tilpasse seg den.

Forutsigbarheten blir selvfølgelig mindre når det ikke utkrystalliseres noen klar vilje fra stortingsflertallet, men den er likevel til å leve med for de aller fleste. De politiske avstandene mellom de største partiene er såpass små at det ikke er grunn til å tro at et regjeringsskifte gir radikale endringer verken i klima- eller transportpolitikken.

Forskjeller innad i blokkene

Forutsetningen er at ytterfløypartiene ikke får stor innflytelse på den regjeringen som kommer etter valget. I samferdselspolitikken er det nå et større og viktigere sprik innad i blokkene enn det har vært på lenge. Når Fremskrittspartiet vil bruke 400 milliarder ekstra på ny transport-infrastruktur, bygger det på en tenkning om oljepengebruk som skiller seg kraftig fra Høyres.

På den rødgrønne siden, er SV mer radikalt for omfordeling fra vei til bane enn tidligere. Dersom en kommende Støre-regjering blir avhengig av de genuint rødgrønne (SV/MdG/Rødt), vil de legge mye kraft bak kravene om å stanse noen av de største veiprosjektene for å frigjøre mer penger til togutbygging.

Det er nettopp fordi forskjellene innad i blokkene er så store at det denne våren ikke er gjort forsøk på å lage samlende flertall mot regjeringen. Strategene i alle partiene til venstre for dagens regjering er opptatt av at de ikke skal inngå allianser før valget. Resultatet av valget vil ha uvanlig stor betydning for alliansene som kommer etterpå. Eksempelvis vil det ha stor betydning om Rødt og MdG kommer inn med mange representanter på det nye Stortinget.

For regjeringen har det vært behagelig at opposisjonen har opptrådt såpass lite samlet. Makten har ikke vært truet. Samtidig har den til de grader vært plaget. Senest denne onsdagen da statsminister Erna Solberg ble hentet opp til talerstolen i Stortinget for å fortelle at hun ikke hadde vært klar over at det har vært konstitusjonell sedvane at man ikke utnevner sittende statsråder til embedsstillinger.

Resultatet av valget vil ha uvanlig stor betydning for alliansene som kommer etterpå

Utnevnelsen av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen som fiskeridirektør er en av mange kontrollsaker der opposisjonen har brukt tungt skyss mot regjeringen. Det er ingen tvil om at strategien for valgkampen er å tegne et bilde av en statsminister som er blitt regjeringsarrogant og som i tillegg ikke holder sine løfter om styrket samordning av beredskapen.

En slik kritikk passer perfekt med mye av det som står i koronakommisjonens rapport. I valgkampen vil opposisjonens tema være at vi har kommet oss godt gjennom krisen på tross av at regjeringen ikke hadde sikret god nok beredskap. Det er tillitssamfunnet og en god statlig og kommunal forvaltning som har vært avgjørende.

Slik opposisjonen har argumenter i Stortinget denne våren, er det grunn til å tro at angrepene i valgkampen kommer til å bli ganske krasse. Likevel; Det spørs om en slik type argumentasjon skremmer statsministeren noe særlig. Hun sover antageligvis godt nå også.