Trygghet for landets borgere – trygghet for NAVs ansatte
Hans Christian Holte er NAV-direktør.
SYNSPUNKT. Det har nå snart fire uker siden Marianne Amundsen ble drept på jobb ved NAV Årstad i Bergen. En annen ansatt ble skadet i samme knivangrep. Det har gått åtte år siden Anni Rachmawati Godager ble drept da hun gjorde jobben sin ved NAV Grorud i Oslo. I forrige uke ble både NAV Gamle Oslo og NAV Østensjø stengt en periode etter drapstrusler. I 2020 var det 1702 hendelser av vold og trusler mot NAV-ansatte, meldt inn i det statlige rapporteringssystemet.
Det å leve med vold og trusler er altså et vedvarende problem for de ansatte i førstelinjen i NAV, og to ganger i NAVs historie har slike hendelser hatt det verst tenkelige utfallet. Ansatte i NAV deler denne virkeligheten med blant annet ansatte i barnevern, kommunal rusomsorg, helsevesen, kriminalomsorg og politiet.
God velferd krever åpenhet
Samtidig er det en sterk kvalitet ved det norske samfunnet at vi har en stor grad av nærhet mellom de som har behov for velferdstjenester, og de som er i førstelinjen for å yte disse tjenestene. Jeg oppfatter at den åpenheten og nærheten virkelig verdsettes i samfunnet vårt. Jeg tror at det å gjøre det vi kan for å være tilgjengelige og imøtekommende for de menneskene som kommer til NAV er avgjørende for å gjøre jobben vår best mulig.
De var to fra NAV til stede på møtet, de hadde rømningsvei og de hadde alarmeringsmulighet. Men det var ikke nok
VG kaller dette et «nær umulig dilemma» på lederplass den 27. september: Det å «sikre landets borgere trygghet når livet går på tverke, samtidig som ... (å) sikre NAV-ansatte trygghet på jobben». Ja, dette er et dilemma. Det er ikke mulig å utradere all risiko forbundet med å ha hundretusener av møter med mennesker i til dels sårbare livsfaser og livskriser gjennom et år. De ansatte i NAVs førstelinje møter disse menneskene for å hjelpe dem, men de må også formidle avslag på stønader og andre ytelser fordi vi skal følge gjeldende lover og regler.
Sikkerheten er styrket – men det er ikke nok
Det har vært lagt ned et omfattende arbeid for å styrke sikkerheten i NAVS førstelinje. Siden drapet på Grorud i 2013 har sikkerhetsarbeidet i NAV vært styrket og systematisert. En rekke ulike opplæringstiltak har vært utviklet, blant annet om forebygging og håndtering av aggresjon og trusler. Det blir gjennomført beredskapsøvelser, og det er det innført en minimumsstandard for fysisk sikring av alle NAV-kontorer.
Vi har sterke indikasjoner på at dette systematiske arbeidet har styrket sikkerheten. Det har vært en signifikant nedgang i innmeldte trusler og voldshendelser i det statlige rapporteringssystemet i NAV i denne perioden. Samtidig må vi erkjenne at det fortsatt kan oppleves som tøft å sitte i førstelinjen i NAV. Hendelsen på Årstad tror jeg har vært spesielt rystende for mange NAV-ansatte, fordi den skjedde på tross av at sikkerhetstiltak ser ut til å ha vært på plass. Det er per i dag ikke noe som tyder på at det var brudd på sikkerhetsrutinene ved NAV Årstad den dagen det tragiske skjedde. De var to fra NAV til stede på møtet, de hadde rømningsvei og de hadde alarmeringsmulighet. Men det var ikke nok.
Valget står ikke mellom åpenhet og sikkerhet
Jeg vil jobbe videre med å styrke sikkerheten for våre ansatte, også med bakgrunn i erfaringene fra hendelsen på Årstad. Et viktig premiss for videre arbeid er at valget ikke står mellom sikkerhet og åpenhet. I tillegg til at åpenheten og tilgjengeligheten er nødvendig for å gjøre jobben vår, er det ikke slik at sikkerheten nødvendigvis styrkes ved å øke barrierene mellom ansatte og de som trenger å møte oss. Konfliktnivået mellom ansatte og de som oppsøker oss vil kunne øke med økt innslag av fysiske sperrer. Det kan rett og slett bidra til å redusere sikkerheten.
Vi må jobbe med tiltak i flere spor
Hvor finner vi da nye, gode tiltak for bedre sikkerhet? Vi må jobbe langs flere spor. Ytterligere fysiske sikringstiltak som ikke svekker åpenheten, er ett spor. De ansatte som jobber i kontrollvirksomheten til NAV bruker sikkerhetsvester som ett av flere tiltak når de er ute for å kontrollere arbeidsplasser. Bør det være et tiltak også for det som er definert som risikomøter ved NAV-kontorene? Et annet spor dreier seg om den forebyggende effekten ved at veilederne ved kontorene kjenner de menneskene de skal i møte med. Det er bra både for veilederen og den som oppsøker NAV-kontoret, i tillegg til at en eventuell fare for aggresjon kan fanges opp tidlig og møtes med tiltak. Et tredje spor handler om vurdering av hvor møter som defineres som risikomøter bør finne sted, og med hvilken støtte. Kan vi tenke oss gode alternativer til NAV-kontoret? Et fjerde spor, som jeg vil utdype litt avslutningsvis, er en videreutvikling av samarbeidet mellom etatene som bidrar til sikkerhet og velferd i samfunnet vårt.
Et initiativ for styrket samarbeid
Denne uka har jeg invitert ledere for flere av NAVs sentrale samarbeidspartnere til dialog om ivaretakelse av sikkerheten i førstelinjen til velferdssamfunnet. Jeg har invitert ledere av KS, politiet, kriminalomsorgen, Helsedirektoratet og barnevernet. Denne uka har jeg allerede hatt gode møter med leder for Bufetat og leder for kriminalomsorgen. I disse møtene ønsker jeg å dele erfaringer om sikkerhetsarbeid og sikkerhetstiltak. Jeg ønsker å drøfte dilemmaene jeg kommer inn på i denne kronikken. Og ikke minst: jeg ønsker å se om det finnes muligheter for å styrke samarbeid og informasjonsutveksling mellom etatene for å styrke helhetlig og sikker ivaretakelse av mennesker som kan utgjøre en spesiell fare for seg selv eller andre. Disse spørsmålene må selvsagt drøftes i lys av blant annet helselovgivningens bestemmelser om taushetsplikt og personvernhensyn generelt. Men det er også vår plikt å gjøre det vi kan i fellesskap for å redusere risikoen ved å jobbe i førstelinjen til velferdssamfunnet vårt.
