Triksing eller åpenhet på jakt etter den beste

Loven er klar. Offentlige stillinger skal lyses ut, og søkerlistene skal offentliggjøres.

I helt spesielle tilfeller kan søkere få fritak for å stå på en offentlig søkerliste.

Norges Bank fikk refs både fra sin kontrollkomité og politikere for at ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet slo ned som ei bombe. Ingen andre enn styret i Norges bank visste at han var aktuell for stillingen.

Navnet hans sto aldri på en offentlig søkerliste. Grunnen var såre enkel. Tangen ga klar beskjed om at det ikke var aktuelt. Det hadde sentralbanksjef Øystein Olsen ingen problemer med å forstå.

Ettertiden har vist at Tangen aldri ville fått stillingen om han hadde vært en søker på lik linje med andre.

Olsen ville ha den beste. Dermed ble det slik. Han tok den kritikken han visste kunne komme. Å få tauet inn Tangen var det viktigste.

Han kunne muligens ha rodd seg i land med å offentligjøre søkerlisten en dag eller to før ansettelsen.

Da kunne han formelt sagt at Tangen hadde stått på en offentlig søkerliste. Andre har gjort det slik.

Men for Tangen og Olsen ville dette vært et spill for galleriet. De er ikke typene til teatralske opptredener.

Stillingen som sentralbanksjef skal besettes neste år. Amund Holmsen, Ida Wolden Bache og Jens Stoltenberg nevnes oftest som aktuelle kandidater. Flere profilerte sjefer innen finans er også aktuelle.

De fleste av disse kommer aldri til å sette sitt navn på en offentlig søkerliste. De vil ikke signalisere til omverdenen at de er på vei ut. De er dessuten ikke interessert i å bli et offentlig samtaleemne.

Jens Stoltenberg har vært både finansminister, statsminister og generalsekretær i Nato. Han vil ikke stå på en søkerliste med mindre han har garanti for at han får jobben.

Slik er nå en gang verden.

Den kommende finansministeren kan løse det ved å bestemme seg for hvem han vil ha og under hånden sørge for at pressen får tak i det.  Da blir søkeprosessen et spill og en formalitet.

Det er nok til at andre kandidater ikke melder seg.

En annen mulighet er å operere med en lang søknadsfrist før søkerlisten offentliggjøres. Når søkerlisten offentliggjøres, er gjerne saken avgjort.

Hvis man vil ha tak i den beste, kan en ikke regne med at de vil stå på en søkerliste før de har fått løfte om jobben.

Det skjer rett som det er at en tredjedel av søkere til kommunedirektørstillinger trekker seg før søkerlisten offentliggjøres.

Her kan nok flere av «de beste» befinne seg. Men er en ute etter «godt nok» når sjefer ansettes, er det ikke noe problem med å få mange nok til stå på en søkerliste.

I Den norske kirke legger de seg tett på praksis i det offentlige. Søkerlisten til stillingen som leder for det kirkelige fellesrådet i Oslo ble lyst ut. Den som ble ansatt slapp å stå på søkerlisten.

Vedkommende var den eneste som ble innstilt. Men han trakk seg.

Nå er stillingen lyst ut på nytt. Det er 11 søkere, 10 mannlige og en kvinne. Fem av mennene er unntatt offentlighet.'

Det er ikke meningen at omverdenen skal blande seg inn i vurderingene av hvem som er best kvalifisert og egnet.

Det er ikke noe poeng med offentlige søkerlister når halvparten av søkerne ikke er kjent.

Tidligere ble ledere i det offentlige i stor grad ansatt på grunnlag av ansiennitet. Da var det et visst poeng med offentlighet.

I dag ansettes ledere ut fra kvalifikasjoner og personlig egnethet.

Vurderingen av søkerne er underlagt taushetsplikt. Det er ikke meningen at omverdenen skal blande seg inn i vurderingene av hvem som er best kvalifisert og egnet.

Full åpenhet er nødvendig når tillitsvalgte skal velges. Velgere eller medlemmer velger de de mener best kan ivareta deres interesser og til å profilere den organisasjonen eller det partiet de er medlemmer av.  

En driver ikke med personlighetstesting for å finne ut hvem som passer best til å være partileder.

I akademia sliter de med å bestemme seg for om det skal være kvalifikasjoner og lederegenskaper som skal være avgjørende, eller representativitet og profil.

Hvis det er styret som ansetter, blir kvalifikasjoner og egenskaper lagt betydelig bekt på.

Skal de velge en rektor, er profil og representativitet avgjørende.

Søknadsfristen til stillingen som ny rektor ved OsloMet går ut i dag. Her nytter det neppe å be om anonymitet.

Til sammen 80 mennesker skal delta i intervju med finalekandidatene. De skal deretter gi sin anbefaling til innstillingskomiteen.

Styret ved OsloMet skal foreta ansettelsen 8. desember. Skulle styret ende opp med å ansette en annen enn del som har fått størst oppslutning blant de 80, er det duket for uro.

Om styret og de 80 vurderer kandidatene ut fra samme kriterier er ikke klart.

Hver og en av de 80 står fritt til å mene hva de vil. Tanken er at de skal fortelle hvilken av kandidatene de mener er best egnet og hva de mener det bør legges vekt på i ansettelsesprosessen.