Trenger en ny regjering bore, eller kan data erstatte sort gull?

Hans-Henrik Merkcoll er administrerende direktør i IBM Norge. 

SYNSPUNKT. Finansavisen skrev nylig varmt om norsk IKT-bransje: Norges 500 største IT-selskaper tjente 40 milliarder i 2020, med en omsetning nærmere 435 milliarder. Vi har også lest om investorer som mener vi bare har sett begynnelsen på eventyrlige tider for selskaper innen digital teknologi i Norge. Kraftig verdiøkning er ventet i årene som kommer.

Trond Runar Hagen i Sintef har brukt den etter hvert slitte klisjeen «nye oljen» om data og Norges muligheter. Det gjør han helt rett i. Maskinlæring, digital samhandling, samling og analysering av stordata er bare noe av det som kan sende Norge i førersetet. Gode finansieringsordninger for gründere, flere inkubatorer og aller viktigst: flere studieplasser innenfor IT og data er andre sentrale deler av vinneroppskriften.

I Abelia og NHOs rapport «Er verdiskaping med data noe Norge kan leve av» fra 2019, ble Norsk dataøkonomi angitt å ha en årlig verdiskaping på omkring 150 milliarder kroner og en sysselsetting tilsvarende 100 000 arbeidsplasser i 2020.

Potensialet fremover er betydelig større ettersom data representerer en langt større verdi for samfunnet som helhet enn den direkte BNP-effekten av IT-selskapene: data er oljen som smører det norske samfunnsmaskineriet. Verdiene for samfunnet er tredelt: datanæringen, produktivitetsveksten data gir, og velferdsøkningen som bruken av ressursen data gir i form av bedre offentlige tjenester i tillegg til økt produktivitet.

Utfordringen for alle oss som ser potensialet er at «den nye oljen» allerede er her, og at de billedlige brønnene allerede er boret – klare for å hente oljen ut. Det er ikke realiteten i dag, men det kan bli det.

En sentral del av dette ansvaret ligger hos den nye regjeringen. Vi i bransjen frykter at IKT- og datapolitikk ikke har vært blant hovedtemaene i forhandlingene.

Det burde politikkområdet være. For: Abelias omstillingsbarometer for 2021 maler ett litt dystrere bilde av tilstanden i norsk IT-sektor. Norge har falt ned i den internasjonale konkurransen på viktige parametere. Mens norske myndigheter og bedrifter har kunnet skynde seg langsomt under pandemien fordi vi har vært blant de mest digitaliserte i verden, har andre måttet spurte for å sikre løsninger som fungerte i koronahverdagen.

Resultatet er at vi har blitt forbiløpt på enkelte områder som digitalisering av offentlige tjenester og utvikling av muliggjørende teknologi. På mange viktige områder går vi tilbake, enkelte steder faller vi fra både førsteplass og pallplass.

For å snu denne trenden og samtidig gi Norge et Klæbo-rykk i IT-utviklingen er det særlig ett tiltak som må til. Vi trenger en uredd satsning på IKT-utdanning og økt IKT-kompetanse.

Vi som jobber i IT-bedrifter har et stort behov for flere kompetente og sultne kollegaer, og vi trenger dem allerede nå. Utdanningsløpene vi har behov for tar lang tid å etablere, og selv med hurtig handling fra en ny politisk ledelse vil det ta år før en ny generasjon IT-spesialister er klare for å gå ut i arbeidslivet og bidra til å gi Norge eksportinntektene vi trenger.

Det nye, sorte gullet ligger her, men kan renne ut i sanden

Som også IKT-Norge skriver i sine «5 råd til en ny regjering» så er mangel på kompetanse og arbeidskraft den største trusselen for et norsk IT-eventyr. Allerede i dag finnes det mange tusen ubesatte IKT-stillinger i Norge ifølge en rapport fra Samfunnsøknomisk Analyse fra januar i år. Vi jakter bokstavelig talt til enhver tid på smarte teknologer.

Den samme rapporten sier også noe om hvordan dette gapet øker i årene som kommer: Norge trenger 40 000 flere sysselsatte med IKT-utdanning i 2030 – det tilsvarer en samlet vekst på 66 prosent i perioden. Samlet sysselsettingsvekst i økonomien for øvrig ligger på fem prosent. Rapporten slår også fast at behovet for personer med IKT-kompetanse øker i så godt som alle næringer. Det beviser at denne kompetansen er en samfunnsøkonomisk gevinst. For stadig flere selskaper, også de som ikke er IT-selskaper, er det nøkkelen til videre vekst, utvikling og innovasjon.

Alt dette fordrer en storstilt satsning på økt utdanningskapasitet og flere studieplasser innenfor IKT. Av sistnevnte trenger vi 1500 bare denne høsten for å møte utviklingen.

Det nye, sorte gullet ligger her, men kan renne ut i sanden.

Selv om forventningene til verdiskapingen i norsk IKT-sektor er gledelige, så betyr ikke det at utviklingen går av seg selv, eller at vi ikke kan oppnå enda mer dersom det satses målrettet. Langt ifra. Det kreves politisk tilrettelegging for å styrke en næring Norge har gode forutsetninger for å lykkes godt med internasjonalt – og som skaper arbeidsplasser.

Det fordrer imidlertid at IT-politikken kommer høyt opp på politikernes agenda.