Syns- og hørselshemming i møte med en digital hverdag

Lyder Storhaug er rektor ved Rødøy Musikk- og Kulturskole, og gift med en registrert døvblind dame.

SYNSPUNKT. Min kone og jeg var på kurs i Trondheim 21. – 23. september. Kurset var i regi av Hørselsrådet og tema var den digitale hverdagens utfordringer. Kurset – et tilpasningskurs – var innrettet mot mennesker som har en kombinasjon av syns- og hørselshemming. Noen av dem registrert som døvblinde, andre ikke. Felles for alle er at de sliter med å ta i bruk og tilpasse seg en verden og et liv med digitale løsninger, utviklet i god mening av mennesker uten funksjonshemming.  Tanken på å tilpasse mennesker skurrer. Om noen i stedet kunne tilpasse de digitale løsningene og systemene slik at de fungerer for mennesker med nedsatt funksjonsevne ga det straks en annen mening.

I kjølvannet til en verden som rir på høyteknologiens bølge vil det oppstå en mengde negative konsekvenser. Utviklernes motivasjon er i mange tilfeller ikke knyttet til brukernes ønsker, men til samfunnets krav om rasjonalisering og innsparinger. Forsterket av pandemien ser det nå ut til å ha blitt enda mindre rom for menneskelig nærhet og varme. Dette gjelder alle som blir overgitt til de nye digitale løsningene, men i særlig grad rammes de som er avhengige av levende mennesker.

Kan ikke hjelpemidler låse opp «fengselsporten»?

Livet som syns- og hørselshemmet kan, for noen, kjennes som å sitte i fengsel, på enecelle med brev- og besøksforbud, og så har noen kastet nøkkelen. Disse menneskene bærer en dobbel byrde. Først byrden ved å ikke kunne se eller høre, dernest byrden av at man selv ikke blir sett eller hørt.

Kan ikke hjelpemidler låse opp «fengselsporten»? Kursgruppen uttrykte enstemmig misnøye med at digitale hjelpemidler og systemer IKKE oppfyller sin hensikt og funksjon i deres hverdag. Ikke slik at teknologien i seg selv er unyttig, men uansett har den ingen verdi dersom den ikke er tilpasset og dersom man ikke får tilstrekkelig opplæring i å bruke den. Ikke med bruksanvisninger, apper og YouTube-videoer, men av mennesker med nødvendig kompetanse og tid til å følge opp. Mennesker som kartlegger brukernes behov ved selvsyn og personlig oppmøte – ikke gjennom utfylling av skjemaer på nett.

Noe er galt med systemene og løsningene som tilbys. Noen ganger trenger et hjelpemiddel reparasjon. Er dette en spesialtilpasset PC med leselist og høytlesningsfunksjon vil brukerens «livline» til omverden forsvinne i ukesvis, kanskje måneder. For brukeren har ingen rett til å få lånt et annet hjelpemiddel i denne perioden. Hjelpemiddelsentralene har faktisk ikke lov til å gi slik hjelp!? Hvor kompetente er de som har bestemt dette?

At noen synes å tro at behovet og brukeren i disse tilfellene er likestilt med «alle oss andre», viser at det er langt igjen før man forstår hvordan konsekvensen for en døvblind skiller seg ut fra alle andres. Er vi opptatt av likhetsprinsippet må vi se til at vi ikke misforstår hva det vil si i praksis. Vi må lære å forstå at den eneste måten å oppnå likhet på er å forskjellsbehandle, fordi hvert enkelt individ er unikt i sine forutsetninger og sitt behov!

I nyhetene (23.09.21) hørte vi at FN mener at funksjonshemmedes menneskerettigheter ikke ivaretas godt nok. Programleder stilte spørsmål til dette med funksjonshemmedes rett til medbestemmelse. Dette ble besvart med at det handler om å kunne velge sitt liv og leve sitt liv under samme vilkår som alle andre.

Ifølge Statped (artikkel 06.05.21) er det viktig at denne rettigheten gjelder uavhengig av funksjonsgrad. Hva da når komfyren leveres uten mulighet til avlesning av innstillinger og uten knotter man kan ta på og tolke?! Kanskje det er på tide at politikere, kommuneansvarlige, systemutviklere, designere, teknikere og hjelpere setter seg ned sammen med de funksjonshemmede og lytter til hva som ikke fungerer som det skal. Så får de ansvarlige sørge for at det gjør det! Medbestemmelse er ikke å få løsninger tredd ned over hodet, men å få være aktivt med i prosessene fra A til Å.

Tenk hvor mye samfunnet taper på at funksjonshemmede ikke sikres en større grad av delaktighet i ting som angår deres liv, for ikke å si muligheten i det hele tatt. Flotte, varme mennesker med fullt utviklet intelligens og ofte høy kompetanse. Det må da være nok å bære byrden av sitt handikap om man ikke i tillegg skal bli gjort usynlige og uhørbare. Hvilken påkjenning er ikke dét for den psykiske helsen?! Mer erkjennelse av menneskeverd og mer medbestemmelse må til for å endre dette bildet!