SVs og Sps absolutter

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Alle rikspolitikere ønsker seg regjeringsmakt. Det er årsaken til at mange observatører antar at disse dagenes sonderinger ved Hurdalssjøen ganske fort går over til forhandlinger som igjen resulterer i en regjeringserklæring.

Det er åtte år siden sist Ap, Sp og SV var i regjering, og antagelsen er at deres sug etter ny statsrådsmakt vil være sterkere enn ulysten mot å regjere sammen.

Større avstand denne gang

Kanskje viser det seg å være riktig, men det er grunn til å minne om at den politiske avstanden mellom Senterpartiet og SV i hvert fall ikke er blitt mindre siden sist de var i regjering. Den gangen – i perioden 2005 til 2013 – var det så vidt båten bar for de tre rødgrønne samarbeidspartnerne. Når folk i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen den siste uken har vært utålmodige, og har klaget over at det har tatt så lang tid å komme til forhandlingsbordet, virker det som om de har glemt hvor smertefullt det var for både SV og Senterpartiet å være i en regjering der Arbeiderpartiet var dominerende og i tillegg ble oppfattet som maktarrogant.

Jonas Gahr Støre kommer helt sikkert til å opptre annerledes enn Jens Stoltenberg gjorde den gangen. Ap er blitt mindre og Støre har i det meste av sin politikerkarriere vært i samarbeid med andre partier. Stoltenberg var oppdratt som politiker på den tiden der Ap tok det som en selvfølge at det skulle styre alene.

Det forhindrer likevel ikke at Jonas Gahr Støres fremste oppgave nå er å ivareta interessene til den drøye fjerdedelen av velgerne som stemte på Arbeiderpartiet. Han kan være superdiplomatisk og hyggelig. Han kan gi litt større gjennomslag til Sp og SV enn de matematisk har krav på, men det er klare grenser for hvor langt han kan gå i en slik retning. Aps velgere vil ikke godta at han er selvutslettende på partiets vegne.

Tenke positivt

Viktigst for Støre blir det derfor å få Senterpartiet og SV til å bli med på hans positive tenkning. Han må få dem til å la problemsakene komme i bakgrunnen og heller fokusere på alle de sakene der de er enige og der de kan lage gode kompromisser.

Slike saker er det mange av. Støre har helt siden valgnatten insistert på at det er mye mer som forener enn som skiller Sp og SV. Han har fylt opp ipaden sin med dokumenter der de mulige regjeringspartienes programformuleringer og stortingsforslag er sammenstilt. De viser at det vil være relativt lett å finne felles grunn i utviklingen av en ny næringspolitikk, for en forsterket arbeidslivspolitikk, i utvidelsen av ulike velferdsordninger, i en kraftigere satsing på kommunene, i opptrapping av landbruksstøtten, og i utviklingen av nye distriktspolitiske virkemidler. Bare for å nevne noe.

I veldig mange saker er de også slik at de tre partiene som nå sonderer om regjeringssamarbeid er mer uenige om virkemidler enn om mål. I utgangspunktet burde det være en fordel. Det er alltid lettere å lage kompromisser når man er enig om hvilken vei man skal gå.

På klimaområdet er det en ulykke for Støre at oljepolitikken er blitt en så sentral del av det klimapolitiske ordskiftet

På Hurdalssjøen Hotell kan det vise seg å være annerledes. Det eneste kravet SV har tatt med seg til sonderingsbordet er at partiet vil ha en regjeringserklæring der det loves kraftfulle endringer. Partiet er neppe i tvil om at Arbeiderpartiet er oppriktig i sitt ønske om å nå klimamålene og å redusere ulikhet, men SVs ledelse er sterkt i tvil om Ap er villig til å bruke sterke nok virkemidler for å nå disse målene.

Spesielt på de to viktigste saksfeltene – klima og sosial utjevning – kommer SV til å kreve at Ap og Sp blir med på en politikk som fører til godt merkbare endringer. Det har vært partiets ambisjon siden lenge før valget, men den er blitt enda viktigere nå som Rødt og MdG har fått større stortingsgrupper. SV-strategene vet at de to partiene uansett forhandlingsresultat kommer til å si at det er puslete. SV må få ting i forhandlingene som gjør det mulig å svare med troverdighet på de forventede anklagene fra ytterpartiene på rød og grønn side.

I utjevningspolitikken betyr det at SV nok vanskelig kan leve med at Arbeiderpartiet og Senterpartiet fullt ut holder seg til sine valgløfter om ganske små endringer i skatte- og avgiftssystemet. De to partiene vil riktignok skjerpe skatten for de aller rikeste, men de har begge ulike varianter av frys på det totale skatte- og avgiftstrykket, og da blir det vanskelig å få til radikale endringer. Et eksempel er at SV nok vil jobbe hardt for å innføre en form for arveavgift, mens Ap og Sp i realiteten har fredet alle andre avgifter enn CO2-avgiften.

Skatt, olje og fagbevegelse

For Arbeiderpartiet er det i utgangspunktet en umulighet å bryte et valgløfte om skatt. I valgkampen så vi hvorfor. Høyreside-partiene gikk kraftig til angrep på Støre som skulle samarbeide med «skatteøkningspartiene» SV, Rødt og MdG. Støre avviste angrepene ganske enkelt ved å vise til historien. Velgerne har i de siste 20 årene sett at Ap holder det det lover når det gjelder skatt. Et løftebrudd nå vil gjøre stor skade for mange valgkamper fremover.

På klimaområdet er det en ulykke for Støre at oljepolitikken er blitt en så sentral del av det klimapolitiske ordskiftet. Før valgkampinnspurten startet regnet antagelig Ap-ledelsen med at det ville være mulig å få SV med på et ganske mangfoldig klimakompromiss – litt begrensning av oljeaktivitet, litt mer ENØK, mye mer grønn industriutvikling, litt mer jernbane, kanskje litt mindre vei, og så videre og så videre.

Nå, etter valgkampen, er det liten tvil om at SV må få en tydelig seier også på det oljepolitiske området. Det må enten gjøres noe som gir mindre olje- og gassleting eller noe som reduserer den mest klimaskadelige produksjonen. Både for Ap og Sp vil det være vanskelig å bevege seg noe særlig på dette området. Arbeiderpartiet må ta hensyn til fagbevegelsen og en lang rekke kystordførere.

Senterpartiet har nesten like mange ordførere – i tillegg er partiet i direkte velgerkonkurranse med Fremskrittspartiet. Sp-strategene har ikke lyst til å la Frp være det eneste partiet som står opp for oljenæringen. Den gjør jo lønnsom næring av norske naturressurser, og det er Senterpartiet veldig for.

Hvilke andre absolutter Senterpartiet bringer med seg inn i regjeringssonderingene er det litt vanskelig å bli klok på. Det er mulig at det for Sp ikke er de politiske enkeltsakene som er aller viktigst. Det er det rødgrønne fellesskapet deler av Senterpartiet betakker seg for. For dem blir det ganske enkelt feil å gå i regjering med et SV som står aller sterkest hos velgerne i den syklende og trikkekjørende hovedstadseliten. De står for alt det som i Trygve Slagsvold Vedums retorikk har vært galt.