SPD vant valget, også kansleren?
Knut Arne Sanden er leder ved LO-kontoret i Brussel.
SYNSPUNKT. SPD, det tyske sosialdemokratiske partiet, vant valget sammen med de Grønne og de Liberale. Det er kanskje mer riktig å si at det ble en personlig seier for deres kandidat, Olaf Scholz, som ga en valgframgang for partiet på 5,2 prosent i forhold til forrige valg. Som i forhold til de verste meningsmålingene i vår, var et ti-tolv-prosent-forbedring i løpet av valgkampen.
Men om Scholz dermed blir kansler må man kanskje vente helt til lysene på julemarkedet ved Gedänknis Kirche i Berlin tennes eller enda lenger. Skjer det siste vil Angela Merkel kunne slå den historiske rekorden til Helmut Kohl som satt på overtid før Gerhard Schröder kunne aksle oppgaven som SPD-kansler sammen med de Grønne.
Slik det ser ut i dag er det de Grønne og de Gule, det vil si de Liberale, som skal prøve å bli enige om hvem de vil ha med i trekant-ektesengen i den kommende fireårsperioden.
De Liberale vil helst ha CDU/CSU, de Grønne vil helst ha SPD. Noen ny stor koalisjon mellom SPD og CDU/CSU er denne gangen helt utelukket, selv om SPD sa det samme for fire år siden før de lot seg sluke av Merkels strategi.
Armin Laschet er taperen i dette spillet og enkelte røster i hans eget parti mener at han bør skiftes. Da har de i så fall spist opp to ledere i løpet av tre år, noe som neppe frister noen etterfølger. Men med et svekket CDU/CSU og en leder med svekket autoritet kan han kanskje bli et «lettere bytte» i kommende regjeringsforhandlinger, enn en mer selvbevisst Olaf Schulz. Han kan med god grunn hevde at velgerne ville ha ham, i hvert fall 25,7 prosent og det er flere enn de andre partiene.
Ytterfløyene gikk tilbake, Die Linke (Rødt) bikket så vidt over sperregrensen mens AfD, Alternativ for Tyskland, gjorde det dårligere enn forrige valg 10,3 (– 2,3 prosent). Men så har de heller ingwn flyktningestrøm fra Syria eller andre land til å hisse opp sine sympatisører med. Die Linkes velgere har kanskje sett muligheten for at SPD kunne få kanslerjobben og mente at det var det beste alternativet, tross alt. Men noen Rød, Rød og Grønn regjering blir det ikke med det valgresultatet, antagelig heller ikke med et bedre utfall. Die Linke er tuftet på utbrytere fra SPD og gammelkommunister fra det oppløste DDR (Øst-Tyskland) og står ikke høyt hos beslutningstakerne i SPD.
Interessant er at den personen som mange mente burde ha blitt den konservative kanslerkandidaten, Markus Söder, som eneveldig styrte sitt bayerske CSU, også gjorde et dårlig valg. Så da var han ingen velgermagnet han heller til tross for en høy øl- og cigarføring. Det ble 32 prosent, ned fra 38 prosent i 2013 og 50 prosent i 2013. CSU gjorde sitt dårligste valg siden 1949, men betydelig bedre en søsterpartiet i nord, CDU.
Nå skal det drøftes, vurderes og brukes tid for å se etter løsninger, nesten som på Blindeforbundets kurssted ved Hurdalssjøen.
Det nye i denne situasjonen er at man ikke lenger kan omgå de Grønne. Det innser også de Liberale som i økonomisk politikk står langt fra deres synspunkter. FDP har ikke sittet i regjering siden 1990- tallet og maktabstinensen er til å ta og føle på. Selv om de blir det minste partiet i en slik tre-parti-koalisjon 11,5 prosent, fram 0,7 prosent, mot de Grønnes 14,8 prosent, fram 5,8 prosent.
Mens sommeren langsomt går over til høst, med Oktoberfester over det ganske land, og Allehelgensdag dag i november før Julemarkedene braker løs, er det nok for folk flest å sysle med, mens maktens biter fordeles bak nesten lukkede dører i Berlin.
Litt dramatiske lekkasjer må man vel også kunne forvente seg. Hva har man politiske rådgivere «spinnedoktorer» og nyhetshungrende og lydhøre journalister til for ellers?
