Snakket om regjeringskrise er uinteressant, men vurderingene av partienes posisjonering er desto mer spennende

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE. Det blir en pussig budsjett-dramatikk i Stortinget neste uke. Den vil dreie seg mye mer om det som skal skje i årene fremover enn om regjeringens overlevelse denne høsten.

Mot slutten av helgen er det ventet at det drar seg til i budsjettforhandlingene mellom SV og regjeringspartiene.

Blir dramaturgien slik den pleier å være, kommer det i neste uke til å bli tøffe dragkamper mellom partienes parlamentariske ledere, og det vil være et åpent spørsmål om regjeringens representanter i det hele tatt klarer å lande en avtale med SV om neste års statsbudsjett.

Regjeringen overlever

Likevel kommer det ikke til å være tvil om at regjeringen overlever. Verken SV, Ap eller Sp ser noen fordeler med regjeringskrise så kort tid etter valget og regjeringsdannelsen.

Dersom de tre partiene ikke blir enige om hvordan statsbudsjettet for neste år skal se ut, har de ulike muligheter til å redde regjeringens liv.

Det er mulig for SV å stemme subsidiært for regjeringens forslag til statsbudsjett. Det innebærer at partiet først fremmer sine egne forslag i Stortinget. Når de har falt, velger SVs representanter å stemme for regjeringens forslag.

Regjeringspartiene kan sukre pillen ved på egen hånd å legge frem tilleggsforslag i Stortinget som kommer SV delvis i møte.

Akkurat hvordan dette i så fall vil skje, blir viktig for samarbeidsforholdene i årene fremover. Det mest sentrale spørsmålet neste uke er om SV og regjeringspartiene kommer nærmere eller fjernere fra hverandre.

Legger de grunnlaget for at regjeringen blir venneløs og sentrumsorientert, eller at den blir en ekte sentrum/venstre regjering med SV som forutsigbar budsjettpartner?

Overraskende tøffe

Starten på forhandlingene tydet på at SV ikke blir regjeringens trofaste budsjettvenn. Da Audun Lysbakken og finanspolitisk talsperson Kari Elisabeth Kaski mandag la frem SVs forslag til alternativt statsbudsjett, var de overraskende tøffe.

Én ting var at de krevde langt større skatteøkninger og kraftigere tiltak for klimagassutslipp enn det regjeringspartiene er i nærheten av å kunne tenkes å godta. Enda viktigere er det at SV på overtydelig vis hevdet et prinsipp for det fremtidige samarbeidet som det vil bli vanskelig for regjeringspartiene å akseptere.

Det dreide seg om at SV aldri skal bruke sin forhandlingsmakt til å få gjennomført den politikken regjeringspartiene selv har sagt at den er for.

Dette er et prinsipp som i høstens forhandlinger blant annet kan føre til at de som har vært arbeidsledige eller permitterte i år ikke får feriepenger neste år, selv om det er et klart flertall i Stortinget som mener at de burde få det.

SV ble overrasket da regjeringen i sitt budsjettforslag ikke fant 1,6 milliarder til å oppfylle sitt klare løfte om feriepenger.

De fikk en godt begrunnet mistanke om at regjeringen valgte å la det valgløftet ligge rett og slett fordi den antok at SV ville få det på plass i budsjettforhandlingene.

Mekanismen er vanlig når mindretallsregjeringer eller -byråd har en forutsigbar budsjettpartner: De vet ganske godt hva budsjettpartneren vil kreve og lar derfor være å fremme noen forslag som de under andre omstendigheter ville ha prioritert.

I utgangspunktet gir det rom for å gi budsjettpartneren ganske store seiere i forhandlingene uten at det rokker ved den helheten regjeringen eller byrådet opprinnelig hadde bestemt seg for at den vil ha.

Problemet for budsjettpartneren er at gjennomslagene ikke er reelle, og at velgerne ganske raskt kan gjennomskue spillet.

SVs løsning er fra første stund å gjøre det klart at partiet bare blir støtte for regjeringen om den fører en mer radikal politikk enn det som er nedfelt i Hurdalsplattformen.

Partiet vil tvinge Ap og Sp til å godta noe av det de to partiene nektet å akseptere da de tidligere i høst sonderte på hotellet ved Hurdalssjøen.

Dermed krever også SV at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i praksis tar opp igjen noen av de diskusjonene de hadde da de ble igjen på hotellet og lot sonderingene gå over til regjeringsforhandlinger.

Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum må blant annet på nytt vurdere bruken av CO2-avgifter for å få ned klimagassutslipp fra fossildrevne maskiner og kjøretøy.

De må også vurdere skatte- og avgiftspolitikken på nytt, og de må diskutere hvordan de skal komme SV i møte på kravet om såkalt profittfri velferd.

Dette er nevnt bare som eksempler på de mange sakene der det ikke bare er uenighet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men også internt i de to partiene.

Det er spenninger i begge partier mellom de som ønsker å posisjonere regjeringen i sentrum og de som med troverdighet vil snakke om den radikale sentrum/venstre regjeringen.

Hvor troverdig er SVs trusler?

Både i Senterpartiet og Arbeiderpartiet er det tillitsvalgte som tenker at det kan være like greit allerede i høst å markere at regjeringen kan klare seg fint uten faste partnere. Når det kommer til stykket, har SV veldig lite forhandlingsmakt fordi partiets trusler om å lage regjeringskrise, og å sette inn en ny Solberg-regjering, er lite troverdige. Dersom SV stemmer subsidiært for budsjettet i høst, kan vel partiet gjøre det samme neste år og årene deretter.

På den annen side står SV i front for to andre rødgrønne partier, og de tre til sammen representerer 16 prosent av velgerne. Dersom Ap/Sp-regjeringen neglisjerer de rødgrønne, kan det etter hvert bli en kraftig overgang av velgere spesielt fra Ap til SV/Rødt/MdG. I Arbeiderpartiet er det mange som peker på resultatene fra denne ukens lokalvalg i Danmark. Sosialdemokratene gjorde det dårlig, og resultatene i de største byene var katastrofale. I København ble det partiet som ligner mest på vårt Rødt største parti.

Trusselen fra Rødt, og delvis MdG, er en del av forklaringen på at SV startet budsjettforhandlingene med så tøffe krav. Audun Lysbakkens folk vet at de uansett vil få kritikk fra partiene på ytterfløyen for at de er for imøtekommende overfor regjeringen. Den kritikken må de klare å møte ved å kunne dokumentere klare og ekte rødgrønne gjennomslag i budsjettforhandlingene. Får de ikke det, lar de heller være å inngå en avtale. Akkurat hva som er klare og ekte gjennomslag, vil det være ulike oppfatninger om internt i SV.

Og det er der vi står rett før den liksom-dramatiske budsjettuken starter: Snakket om regjeringskrise er uinteressant, men vurderingene av partienes posisjonering er desto mer spennende. Dersom de får til en budsjettavtale, vil det kunne fastslås tre ting:

De i SV som er innstilt på å inngå ganske smertefulle kompromisser med regjeringen for å få til reelle endringer av politikken står sterkest. På motsatt side har de i regjeringskonstellasjonen som ønsker seg en reell sentrum/venstre-regjering fått et overtak. Og for det tredje, og aller viktigst: Grunnlaget er lagt for tre nye år med budsjettkompromisser mellom regjeringen og SV.