Skatt og avgift på returvarer og -logistikk?

Tor Wallin Andreassen er professor og tilknyttet DIG-senteret ved Norges Handelshøyskole.

SYNSPUNKT. «Return to sender» (1962) sang Elvis Presley i en tid da brev dominerte postens logistikk. I dag er det pakker som dominerer og retur til avsender er ikke så uproblematisk som det en gang var. 

Den lange trenden med økt netthandel fikk en «boost» under pandemien da kunder ikke kunne eller ville komme til leverandørene. Da måtte leverandørene komme til kundene. Med kunder som levde livet hjemme 24/7 avskåret fra den virkelige verden, var introduksjon av nett-tjenester som å selge godterier til barn. 

Ifølge NHO Service og Handel har netthandelen økt med nesten 80% fra februar 2020 til februar 2021. Betalingstjenesten Klarna rapporterer at «en av to gjør minst halvparten av innkjøpene sin på nett». Ifølge SSB, er økningen størst innen tekstiler, husholdnings-elektronikk, apotek, og matvarer. 

Men den kraftige veksten i netthandelen har en skyggeside: retur av varer. Financial Times forteller i en artikkel at i 2020 ble det i USA returnert varer i et omfang som tilsvarer 6700 fullastede Boeing 747-fly. I kroner og øre tilsvarer dette omtrent 1000 million norske kroner. Dersom man vant et slikt beløp i Lotto kunne man bruke en månedslønn hver dag i 100 år. 

I dag er enkle returordninger et krav for at kundene skal handle på nett. Ikke overraskende har verdens største butikkjede, Walmart, sammen med FedEx, etablert et eget retur-logistikkselskap - Carrier Pickup. Målet er at denne gratis-tjenesten skal gjøre det enda enklere for kundene å handle hos dem. Løsningen kom som et svar på Amazon som allerede hadde en slik ordning med UPS. Erfaringen har vist at enkle returordninger leder til økt omsetning og flere arbeidsplasser for (de store) nettselskapene. 

«Når det regner på presten drypper det på klokkeren» er et gammelt uttrykk. Så også innen netthandel. I Norge nyter Posten og Postnor godt av nettselskapenes generøse returordninger med befraktning frem og tilbake. Med dagens ordning er kunder, nettbutikker, og logistikkselskaper de store vinnerne og bærekraft den store taperen. Man trenger ikke være «rakett-forsker» for å skjønne at nåværende ordning ikke kan vedvare og at en løsning vil presse seg frem. 

Jeg ser to alternativer til løsning. Enten vil bransjen - netthandel og logistikk - finne frem til en mer bærekraftig måte å skape og levere verdier til kundene på eller så vil storsamfunnet finne en løsning. En bransjeløsning, som vil kreve samarbeide, er at alle priser returtjenestene høyere. Denne løsningen minner mye om Fangens dilemma fra spillteori hvor incentivene for å samarbeide overskygges av incentivene av å ikke samarbeide. Jeg har derfor ikke tro på en slik løsning. 

En annen bransjeløsning er å hjelpe kundene til å bestille det de trenger og dermed redusere behovet for retur. I dag er det en veletablert praksis at kundene bestiller flere størrelser for å sikre seg at en passer. Resten blir sendt tilbake.

Bransjen kan løse dette på to måter: ved enten å standardisere på størrelser (det vil si at S, M, L, og XL betyr det samme for alle) og/eller utvikle nye løsninger basert på kunstig intelligens («visual computing»). Man kan for eksempel benytte kamerafunksjonen på smarttelefonen og scanne for riktig størrelse. Når kundene får det de skal ha, forsvinner behovet for å bestille og returnere flere. 

Dersom næringene selv ikke finner frem til løsninger, vil storsamfunnet måtte dulte aktørene i riktig retning ved å beskatte returvarer og logistikk. Kanskje er det slik at skatt og avgift må komme uansett da kundene eller aktørene åpenbart ikke betaler alle samfunnskostnadene forbundet med nettbutikkenes generøse retur og logistikkordninger.