Rettferdig klimapolitikk?

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Torsdag la partiet Rødt frem sitt forslag til klimaplan. Forslagene om skroting av veiprosjekter og gigantisk satsing på jernbane er såpass radikale at de ikke vil ha noe å si for det klimapolitiske ordskiftet i Stortinget denne våren.

Miljøpartiet de Grønne (MdG) og Rødt sees på som så ytterliggående i transportpolitikken at deres to representanter i Stortinget lett kan overses. Det er bare SV som er i nærheten av å tenke som dem om behovet for å redusere bilkjøringen.

Uenige om metode

Rødts forslag om å gi direkte pengestøtte til de som må betale økt CO2-avgift, er derimot relevant for en debatt som alle partier på Stortinget nå involverer seg i. På ulike måter slutter de seg alle til målet om at Norge skal kutte kraftig i våre utslipp av klimagasser innen 2030.

Når partiene er uenige om metodene, dreier det seg i en viss grad om effekten av de ulike virkemidlene, men aller mest om rettferdighet. Ingen partier vil gå ut i valgkampen med en klimapolitikk som plager spesifikke deler av folket eller av næringslivet.

Mantraet for dem alle er at det i minst mulig grad skal merkes på lommeboken at vi gjør en kraftinnsats for å redde klimaet. Dersom det merkes, er målet at det som kan ses på som en byrde, skal fordeles likt.

I regjeringens forslag til klimaplan, som nå ligger til behandling i Stortinget, er hovedgrepet en kraftig og forutsigbar økning av CO2-avgiften frem mot 2030. Samtidig har regjeringen lagt inn et viktig smutthull.

Den forbeholder seg retten til å unnta bilistene. I de interne dragkampene i regjeringen har Høyre åpenbart ønsket å videreføre det Frp-inspirerte prinsippet om at økt CO2-avgift på bensin og diesel skal kompenseres med redusert veibruksavgift.

Venstre, og trolig KrF, har pekt på at en slik kompensasjon i praksis er å oppheve det aller viktigste klimapolitiske tiltaket i en av de sektorene som står for de aller største utslippene.

Regjeringens løsning ble ikke å konkludere. Den vil la smutthullet være der som en mulighet i fremtiden. På samme måte som regjeringen har en åpning for at vi i en viss grad kan kjøpe klimakvoter fra utlandet, dersom vi ikke greier å nå vårt eget mål om klimakutt.

Hva er«rettferdig?

Slik det ser ut i Stortinget nå, kommer regjeringspartiene da til å bli stående mellom en genuin rødgrønn fløy (Ap, SV, Rødt og MdG) og en blå fløy bestående av Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Selv om Sp ennå ikke har konkludert på noen viktige klimapolitiske spørsmål, så er det allerede nå klart at partiets metode er som Frps: De vil ha målrettede kutt-tiltak for hver enkelt samfunnssektor i stedet for å ha en CO2-avgift som rammer blindt.

En hovedbegrunnelse er rettferdighet. De to partiene bruker som oftest bilpolitikken som eksempel. Det er grovt urettferdig at bilister i distriktene får den samme prisøkningen på drivstoff som de i byene. Sistnevnte gruppe har som oftest alternative fremkomstmidler og er i mye mindre grad avhengig av bilen.

Den rødgrønne fløyen er i store trekk enig i problembeskrivelsen, men uenig i Sps og Frps løsning. De fire partiene, Ap, SV, Rødt og MdG, vil med åpne øyne innføre en politikk som kan slå urettferdig ut. Prinsippet om at forurenser skal betale er godt – den som slipper ut klimaødeleggende gasser, skal betale. Åpner man opp for å tilpasse klimakuttene til hver enkelt sektor, åpner man også opp for en utvikling der ulike særinteresser vil sørge for at det er noen som lurer seg unna jobben med å minske klimautslippene.

Da er det bedre å kompensere for urettferdighetene som oppstår. Bilistene i distriktene og utsatt næringsliv skal få andre økonomiske lettelser. Akkurat hvordan er partiene uenige om, og det er i den sammenheng Rødts innspill også er interessante.

Problemet med et så ­generelt virke­middel er at det kan bli opp­fattet som grovt ­urettferdig

Partiet foreslår et relativt detaljert opplegg for kompensasjon. Prinsippet er at hver enkelt av oss skal få et pengebeløp fra staten hver måned – à la barnetrygden. Det skal tilsvare de økte prisene på klimaødeleggende adferd. Men pengebeløpet skal differensieres etter ulike kriterier. De som har lav inntekt skal få mer enn de med høy inntekt fordi en avgiftsøkning merkes mest av de som tjener lite. De som bor i spredtbygde strøk skal få mer enn de i byene fordi mulighetene for å endre adferd er mindre.

Flere kriterier kan legges inn etter hvert som man ser hvordan økt CO2-avgift slår ut for ulike grupper. De andre genuint rødgrønne partiene vil ganske sikkert være skeptiske til realismen i et så finmasket kompensasjonsopplegg. Det vil uansett ikke være mulig å oppnå millimeter-rettferdighet.

Et eksempel på den gjenstridige virkeligheten kan hentes fra fiskeriene. Der har sjarkfiskerne ganske så ulikt forbruk av diesel avhengig av hvor langt de må gå både for å hente opp fisken, og for å få levert den til mottaket. Det å si at alle kystfiskere skal ha den samme kompensasjonen, blir dermed urettferdig. Noen vil komme godt ut, andre vil føle at de betaler uforholdsmessig mye for å redde klimaet.

Vanskelig nøtt for Ap

Arbeiderpartiet er det partiet som i størst grad ser problemene med slike differensierte kompensasjoner. Partiet tenker seg i stedet å gi generelle skatte- og avgiftslettelser som kan motvirke økningen av CO2-økningen. Det er i store trekk den samme oppskriften som regjeringspartiene går for.

Problemet med et så generelt virkemiddel er at det kan bli oppfattet som grovt urettferdig. I seg selv er det et problem, men ekstra ille blir det dersom de som bor i Oslo får akkurat like store skattelettelser som de som bor i distriktene. For mange av oss i hovedstaden er det lett å ta trikk, sykle og gå, og det er slett ikke alle Oslo-boere som stadig drar på weekend-tur til London.

Arbeiderpartiet og regjeringspartiene kommer neppe unna kravet om at skatte- og avgiftslettelsene i en viss grad må målrettes, og da kommer man opp i akkurat det samme problemet som man har i systemet som dreier seg om å gi direkte pengestøtte til folk.

Om da ikke skatte- og avgiftslettelsene blir så store at de aller fleste vil komme godt ut. Urettferdigheten vil ramme langt færre. For Høyre er det kanskje en gunstig løsning, men for Arbeiderpartiet er det vanskelig. Skattesystemet skal også brukes til omfordeling, og det blir stadig vanskeligere jo lavere satsene blir, og jo smalere skattegrunnlag man har.

Dessuten, i politikken er det ikke alltid lett å få velgerne til å se forskjell på makrotall og konsekvenser for den enkelte. Arbeiderpartiets erfaring fra valgkampen i 2001 var at momsøkningen på tjenester ble sett på som en stor byrde for folk flest, selv om en reduksjon i matmomsen var mye større. Velgerne så at fysioterapi og boller på kafé ble dyrere, men merket ikke milliardene som ble gitt i avgiftslettelser i matvarebutikkene.