Regjeringens uflaks

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Enda en dårlig uke for regjeringen. Det som skulle være en gladnyhet om vaksinering av lærere og barnehageansatte endte opp som en illustrasjon på dårlig kommunikasjon, manglende involvering av kommunene og sviktende gjennomføringskraft. Akkurat slik regjeringens ideologisk begrunnede beslutning om fritt vaksinevalg har endt opp som en demonstrasjon av politisk avmakt.

Regjeringens beslutning om ganske betydelige lettelser i innreisereglene har heller ikke blitt noen vinnersak. Det er de fortsatte hindringene mot grensepasseringer som kommer i søkelyset. Det er vanskelig for folk å forstå at vi som nå nærmer oss fire millioner satte vaksinedoser og som har 32 koronasyke innlagt, er nødt til å ha et strengere innreiseregime enn land med langt verre vaksinerings- og smittestatuser.

Aller verst for regjeringen er det at sannsynligheten øker for at de mange enkeltsakene blir omgjort til deler av et mye større bilde. Det som viser en regjering som har mistet kontrollen.

Urettferdig

Ser man på regjeringens koronahåndtering samlet, blir det urettferdig. Selv om beredskapen var for dårlig og selv om det var mange og ganske grove mangler ved håndteringen av krisen i startfasen, står hovedkonklusjonen i koronakommisjonens rapport seg godt. Norge har kommet seg veldig bra gjennom krisen. Det skyldes mye måten vi er organisert på og at vi har en god forvaltning og en tillitsfull befolkning, men det skyldes også en handlekraftig regjering.

Dermed blir spørsmålet hvorfor regjeringen rett før valgkampinnspurten har stilt seg i en slik situasjon at alt det vellykkede blir overskygget av det negative. Hva kunne ha vært gjort annerledes? I noen få enkeltsaker er svaret opplagt. Helseminister Bent Høie skulle eksempelvis vært lojal mot regjeringsbeslutningen om beredskapsvaksinering av politikere. I de fleste av de andre sakene som plager regjeringen, er det mye vanskelige å peke på direkte gal håndtering. Den absolutt viktigste årsaken til at regjeringen fremstår uten kontroll er koronavirusets muteringer og uforutsigbare og relativt knappe vaksineleveranser. Altså; Forhold regjeringen ikke kan påvirke.

Jubel i et par timer

Ta denne ukens største blemme: Regjeringen overrasket alle da den på tirsdag gjorde det kjent at alle lærere og barnehageansatte skulle få vaksine før skolestart. Budskapet i mediene var at det tidligere nei til lærervaksinering kom til å bli omgjort fordi det nå går litt senere enn antatt å vaksinere hele befolkningen. Opprinnelig håpet regjeringen at alle skulle ha fått sitt første stikk i god tid før skolestart, men nå ser den at det ikke kommer til å skje.

Utdanningsforbundet jublet. I noen timer. Inntil det gikk opp for dem at regjeringens beslutning ikke på noen som helst måte bar preg av et direktiv. Nyheten var at kommunene skulle få lov til å gjøre om på sine egne prioriteringer, dersom de mente det var fornuftig. Og dersom det var praktisk gjennomførbart. Deretter ble mediebildet dominert av alle de kommunene som ikke kommer til å omprioritere, og i tillegg klager over at regjeringen enda en gang sender ut pressemelding om hva som skal skje i kommunene før en eneste representant for det lokale selvstyret er rådspurt eller orientert.

Kunnskapsminister Guri Melby kunne ha kommunisert bedre, men det egentlige problemet for regjeringen var at den i lang tid hadde regnet med at den ordinære prioriteringen av vaksiner ville være god nok for lærerne. Kravet om å gi beskyttelse til de som er tett på snørrete barnehagebarn eller møter opptil hundre festglade ungdommer i uken har vært der lenge. Det hadde kanskje gitt mening å gi etter for det kravet innen påske når det fortsatt var en del igjen av skoleåret. Da var det imidlertid mye viktigere å prioritere de mest sårbare og helsepersonell, og vi visste veldig lite om hvor mye vaksiner vi ville få frem mot sommeren. Regjeringen ville ha fått knallhard kritikk om den prioriterte lærere på det tidspunktet.

I slutten av mai var det annerledes. Da var det mulig for regjeringen å gjøre om på prioriteringene, men da var det lite igjen av skoleåret. Samtidig som det da så ut til at vi skulle ha vaksinert hele befolkningen innen midten av august. Men akk. Pfizer sviktet regjeringen. Vaksineleveransene blir litt mindre enn antatt. Dessuten viser det seg at nesten alle nordmenn vil ta vaksinen. Også der er vi bedre stilt enn nesten alle andre land, men prisen er at vaksineringsprogrammet blir litt forsinket.

Resultatet var at regjeringen så for seg en skolestart midt i valgkampen der det ville bli et ubehagelig søkelys på de relativt få unge lærere og barnehageansatte som ble tvunget til å starte enda et skoleår uten beskyttelse mot smitte. Politisk sett var det antagelig en god vurdering. Problemet for regjeringen ble bare at forsøket på å unngå et slikt fokus i valgkampen endte med en beslutning som gjør at enda flere samtaler rundt campingbordene og på uterestaurantene kommer til å dreie seg om regjeringens tafatthet.

Valgfrihet og vaksiner?

Manglende gjennomføringskraft er også stikkordet for det som mer og mer ligner en farse. VG skrev på torsdag at det bare er leger i 47 kommuner som har bestilt vaksinen fra Johnson&Johnson (den såkalte Janssen-vaksinen). Det er den som regjeringen tok ut av det obligatoriske vaksineprogrammet, men som den av ideologiske grunner tillot som frivillig tilvalg. Selv om det er en viss risiko for alvorlige bivirkninger, mente regjeringen at den risikoen var lav nok til at folk selv skulle få velge om de ville ta den.

Så har det vist seg at valgfrihet for medisin er noe helt annet enn friheten til å kunne velge å leve farlig på andre måter. Helsemyndighetene viser til deres ansvar for å vurdere forholdet mellom virkning og bivirkning av en medisin, og har i praksis lagt ned så stramme begrensninger at det for de aller fleste blir umulig å be legen sin om Janssen-vaksine. Regjeringens forsøk på å være ideologisk ble druknet av helsemyndigheter som setter sin egen profesjonsetikk først.

I ettertid er det kanskje mulig å si at regjeringen da ikke burde ha forsøkt å være ideologisk, men også det er en betraktning preget av vel mye etterpåklokskap. Dersom det hadde vært mye mer koronasmitte i befolkningen nå – enten her eller i land der hvor norske borgere har nødvendige ærender – ville legene ha tillatt langt mer bruk av Janssen-vaksinen.

Smittestatusen i andre land er også det som styrer innreisereglene. Der sliter regjeringen enormt med at delta-viruset får fotfeste i stadig flere av de landene nordmenn ønsker å dra til. Delta-viruset smitter ekstremt lett, også til ganske mange fullvaksinerte. Følgelig forsøker regjeringen så langt den kan å forsinke spredningen av delta-viruset i Norge. Den vil for alt i livet unngå en situasjon der det må strammes inn igjen midt i valgkampen.

Uflaks i august/september er enda verre enn uflaks rett før sommerferien.