Prioriter barna, Erna Solberg

Innsendere: Se nederst i artikkelen.

SYNSPUNKT. Vi er en gruppe samfunnsengasjerte velgere med ulik faglig bakgrunn og ulikt politisk ståsted som ser med økende bekymring på hvordan omsorgen for de minste barna utvikler seg i Norge. Fra de blir født til de er omtrent tre år gamle, er barn i en sårbar og bestemmende livsfase og har helt særskilte behov. Forskning fra flere fagfelt har påvist at den fysiske kontakten mellom mor og barn, amming, fars tilstedeværelse, og de båndene barnet da knytter til sine nærmeste, har avgjørende betydning for barnets trivsel, helse og utviklingsmuligheter. Norsk familiepolitikk tar ikke tilstrekkelig hensyn til dette, hverken når det gjelder sped- og småbarnsomsorgen, foreldrerettigheter eller økonomiske overføringsordninger.

Dagens situasjon

Mye av den omsorgen som mor og barn tidligere fikk på føde- og barselavdelingen, er i dag flyttet ut til familiene. Mor og barn trenger ro og støtte for å bli kjent med hverandre, og mange mødre trenger hjelp med ammingen. Fedre trenger også støtte i sin nye situasjon. Til tross for dette er omsorgstjenestene til foreldre og nyfødte stadig blitt skåret ned de siste 20 årene. Underbemanning og tidsnød i fødsels- og barselomsorgen er et økende problem, og barn i Norge blir ammet kortere enn det som er anbefalt av WHO. Når det gjelder barselpermisjon har vi i dag en ordning der mor kan ta 100% betalt permisjon frem til barnet er cirka 7 måneder gammelt. Det vil si omtrent samtidig som fremmedfrykten vanligvis setter inn hos barn. Ifølge tilknytningsforskningen er separasjonsangst en medfødt form for angst, som både er nødvendig og grunnleggende for utvikling og styrking av båndene mellom foreldre og barn. Separasjonsangsten er vanligvis på sitt sterkeste hos barn fra 7-8 måneder og frem til 3 års alder. Først rundt denne alderen har barnet normalt nådd en viss modenhet, og stabile mønstre for samspill og andre grunnleggende funksjoner har fått et varig preg.

Vi ser med økende bekymring på hvordan omsorgen for de minste barna utvikler seg i Norge

Hvordan separasjonsangsten blir håndtert har svært stor betydning for hvordan barnet senere blir i stand til å regulere følelsene sine og til å kjenne tillit. Når mors permisjonstid er over, blir barnet adskilt fra sin nærmeste tilknytningsperson mesteparten av sin våkne tid. Fars permisjon er over før barnet fyller ett år. Fra ett års alder går mer enn 80% av norske barn i fulltids barnehage, de fleste i mer enn 40 timer i uka. Barnet mister sine foretrukne omsorgspersoner og møter ingen som kan erstatte dem.

Norsk barnehageforskning har påvist at mange av de minste barna sliter med å finne seg til rette i barnehagen. Først og fremst foreldrenes fravær, men også lav og ustabil bemanning og mangelfull kunnskap om småbarns særegne behov hos personalet, bidrar til urovekkende funn av et gjennomgående forhøyet stressnivå, mye gråt, tilbaketrekking og regresjon blant de yngste barna. Vi må gi barna en bedre start.

Ny forskning krever ny politikk

Kunnskapen om sped- og småbarns trivsel og fysiske og psykologiske utvikling er i dag betydelig. Særlig viktige er bidragene fra tilknytningsforskning og nevropsykologisk forskning. Det er blant annet påvist at hjernen vokser og utvikles uhyre raskt de første årene, og at de mønstrene som preges inn i denne tiden er grunnleggende og svært vanskelig å forandre senere. Det gjelder ikke minst evnen til å knytte seg til andre, regulere følelser, og å lære av erfaring. Det gjelder også evnen til å oppfatte og tilpasse seg den sosiale konteksten, og det gjelder forståelse for andres perspektiv.

Kunnskapsfeltet når det gjelder betydningen av tidlig samspill, tilknytning og nevrobiologisk utvikling er omfattende, og det trengs tverrfaglig, uhildet samtenkning for å finne ut hva som er de beste oppvekstbetingelsene for små barn i vårt samfunn. Ideologi, kortsiktig økonomisk tenkning og oppfatninger om at tidlig barnehagestart er et udiskutabelt gode, har styrt de politiske valgene og definert forskningsfeltet og kunnskapsgrunnlaget bak anbefalinger og lovverk. Det gjelder økonomiske overføringer til småbarnsfamilier, permisjonsordninger, barnehageutforming og barnehagestart for de minste.

I motsetning til dette mener vi at det er barnets behov som skal komme i første rekke, og at det skal legges til rette for bedre løsninger for foreldre som ønsker å være lenger sammen med barna sine enn det som er mulig i dag. Vi mener at perioden med foreldrepenger må forlenges, og at kontantstøtten må vernes, inntil en bedre stønad for småbarnsfamilier er innført.

Dagens familiepolitikk overser barns behov

Dagens regelverk for fedrekvoten er fremdeles knyttet til aktivitetskrav til mor og myndighetens oppfatninger om hvordan familier bør fordele og organisere permisjonstiden. Målsettinger om likestilling og virkemidler for å øke kvinnelig sysselsetting, trumfer hensynet til barnet. Dersom det hadde vært barnets behov i det første leveåret som ble satt først, kunne foreldrepengene utformes som en generell finansiell støtte til alle familier som hadde omsorg for så små barn.

Familiepolitikken har ambisiøse målsettinger om likestilling mellom kvinner og menn, både i privatlivet og i det betalte arbeidslivet. Den støtter også opp om næringslivets behov for stabil arbeidskraft fra småbarnsforeldre og om foreldres ønske om en yrkeskarriere. Familieliv og barneomsorg vil på den annen side alltid innebære avhengighet og forpliktelser til våre nærmeste. Barnehager ses i økende grad som en investering i neste generasjons utdanning og arbeidslivstilknytning. Fra å være et tilbud til foreldre har det nå nærmest blitt en plikt å sende ettåringer i barnehage.

Kunnskapsdepartementet har utformet en rekke offentlige utredninger og stortingsmeldinger om barn og barnehager. Disse legger vekt på at tiden frem mot 3 år er alderen da livslang utdanning begynner. Dette er en misforstått tenkning om den første perioden i barnets liv. Forskning fra flere fagområder har vist at i denne perioden er omsorg fra en kjent omsorgsgiver det aller viktigste. Dette vil si en god og stabil omsorg som gir trivsel, trygghet og glede, og som understøtter selvtillit, vitebegjær og utvikling av et personlig språk barnet kan kommunisere med. I de første årene har barnet et iboende vekstpotensiale, som må møtes med forståelse, tilstedeværelse og forutsigbarhet.

I de første årene utgjør responderende og følelsesmessig nære foreldre det beste vekstmiljøet for de aller fleste barn. Familiepolitikken må ta utgangspunkt i dette. Ekte selvstendighet er viktig å oppnå for den som vokser opp. Foreldre bidrar best til dette ved å være tilgjengelige for barnet. Slik kan barnet gradvis bli tryggere på å klare seg selv mens de kognitive evnene utvikles. Fra treårsalder kan barn lettere bære lengre og gjentatte fravær. Barn under tre er ikke robuste i seg selv, - men de er svært formbare. Når protest og fortvilelse ved fravær eller store frustrasjoner ikke hjelper, kan barnet frakoble seg og tilsynelatende virke stille, uberørt eller veslevoksent mestrende. Slik skjedde det fram til 60- tallet med barn på sykehus som ikke fikk ha foreldrene der – og de hadde ikke godt av det.

Hva må gjøres

Det er stor politisk oppslutning om å få flere ansatte og økt utdanningsnivå blant dem som arbeider i barnehagene. Dette innebærer samtidig at det ikke vil være mye å vinne økonomisk ved å ha småbarn i heldagsbarnehager. Det er etter vårt syn nødvendig med nye ordninger der barn og foreldre kan være mer sammen. Tidspunkt for barnehagestart, tilvenningstid, gradert oppholdstid og sosiale arenaer for foreldre og barn før barnehagestart er mulig å revurdere. Her kan vi hente erfaringer fra andre land, for eksempel Finland.

Koronatiden har dessuten gitt tankevekkende erfaringer om hvordan en kortere arbeidsdag og/eller hjemmekontor kan tjene både barn, foreldre og ansatte. Noen barn vil imidlertid ha det best i barnehage fra de er ganske små. Dette gjelder spesielt barn som lever under vanskelige hjemmeforhold der barnehage med god kvalitet vil kunne være til hjelp.

Konklusjon

Vi mener forståelsen av de tre første leveårenes betydning generelt er mangelfull, og dette har fått store og til dels svært negative konsekvenser. På tross av den dramatiske endringen i små barns oppvekstbetingelser som har funnet sted de siste 30 årene, står barnet selv sjelden frem som målsetting for politikken. Barnekonvensjonen forlanger i artikkel 3.1: Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnekonvensjonens intensjon er nedfelt i Grunnloven. Norge plikter å tilrettelegge for omsorgsløsninger som ivaretar barnet på best mulig måte.

Dette krever at partiene hver for seg og sammen tenker at de minste barnas omsorg er et område der ‘føre var’- prinsippet må gjelde. Det er nødvendig med en grunnleggende oppdatering av kunnskap om små barns behov. Dette er særlig viktig for politikere som er med å avgjøre offentlige støtteordninger for småbarnsfamilier. Først når de minste barnas trivsel, velferd og rettigheter står i sentrum, kan en ny politikk utformes for barna og deres familier.

Tiden er inne for et ‘Barneforlik’ – et forlik på barnets, ikke arbeidsmarkedets premisser. Vi oppfordrer med dette partiene til å samarbeide om en ny småbarnspolitikk som sikrer de minste en bedre start.

Deltagere i nettverket «Gi barna en bedre start»:

Laila F. Foldvik, forfatter av Det stille mammaopprøret,

Sidsel K. Gilbert, psykiater,

Trine Klette, Dr. philos og tilknytningsforsker,

Charlotte Koren, samfunnsøkonom,

Nina Mikkelson, initiativtaker til Permisjonen burde foreldre fordele gruppen på Facebook,

Torild Skard, psykolog, samfunnsforsker, forfatter av Mødrenes kontinent,

Hanne Weisser, lektor

Innlegget er sendt Stortinget med støtte fra følgende:

Stine Arneberg,

Elisabeth Briseid, Kristin Briseid, Postdoktor, forfatter,

Anne Brudevold, Psykolog, Mensendieck fysioterapeut og bedriftsøkonom BI,

Per Christian Dahl,

Annica Dahlström, Lege, professor emerita John Downing, Lege, spesialist i psykiatri, spesialist i barne-og ungdomspsykiatri,

Jens Oddvar Enoksen, Lektor OsloMet,

Sissel Merete Finholt-Pedersen, Postdoktor, avdeling for omsorg og etikk, Det helsevitenskapelige fakultet, UiS,

Kathleen B. Hansen,

Gudveig Havstad, Pensjonert psykolog,

Tonje Jacobsen-Loraas, Lektor og sosialantropolog,

Bjørn Lande, Psykiater/psykoanalytikar,

Gro Nylander, Fødselslege, dr. med.

Anne Okstad, Barnepsykolog,

Nadia Olonkin, Master i menneskerettigheter, psykologistudent,

Marielle Pischedda, Pedagogisk leder Therese Silden-Klemetsen, Småbarnspedagog og mamma Elisabeth Skjetne, Barnefysioterapeut og psykodramaregissør,

Ingeborg Horgen Skjønsberg, Spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og psykiatri, psykoanalytiker Inger Stene,

Ingeborg Tveter Thoresen, Tidligere førstelektor i barnehagelærerutdanningen,

Sissel Unger, Psykolog, spesialist i klinisk psykologi,

Line Marie Warholm, Psykologspesialist, kandidat ved psykoanalytisk institutt,

Hedda Bratholm Wyller, Psykolog,

Elin Aam-Quabeck, Lege og småbarnsmor