Politikernes dans rundt koronaen

Jan Kærup Bjørneboe er forfatter.

SYNSPUNKT. Vi står fortsatt i koronakrigen. I øyeblikket ligger angrepsbølge tre med smitte som en truende knyttneve et eller annet sted der ute. Sammen med en påskeferie. For en del nordmenn den kanskje aller helligste ferien, hvor vi bare skal ha det gøy og slappe av. Gøy et annet sted enn der vi bor til vanlig, sammen med mange mennesker vi ikke møter daglig. Opplegget er ethvert virus sin våte drøm. Nå settes vår lit til vaksiner. Når de engang kommer.

Midt oppe i denne særdeles alvorlige situasjonen for Norge og verden, presterer en overivrig statssekretær og en Høyre-ordfører å koke sammen et opplegg for å kritisere Oslo sin innsats i koronakrigen. Egentlig var det hele en fillesak fra en ordfører som ikke begriper noe av en storbys utfordringer. Problemet med denne ordføreren var at han ikke tok en puddel, dvs. la seg flat. Nei, denne ordføreren gjentok sin kritikk. Den eneste han klarte å ramme med sine kritiske bemerkninger, var sin egen sjef. Erna. Og Erna tok affære og tok avstand fra sin egen statssekretærs utagerende oppførsel. Hun ringte også Raymond og beklaget saken.

For oss vanlige dødelige er denne botsgangen mer enn tilstrekkelig. Men ikke for en del stortingspolitikere og hovedstadsjournalister, som været blod. Blod i denne forbindelse er en beklagelse. Derfor, midt i koronakrigen, måtte en tydelig utilpass statsminister kalle inn til en kveldspressekonferanse og beklage hva statsministerens kontor hadde gjort. En fillesak som man må være politiker for å forstå. Alle vi andre venter på vaksinen. Ikke beklagelser i et politisk spill.

Det siste vi som ikke sitter på Stortinget nå trenger, er etterpåklokskap og politisk spill

Etter at blodtåka har lagt seg, kan man jo undres om denne vestlandsfandenivoldske ordfører har et poeng: Hva skjer i Oslo? Men hvorfor gjør han ikke som oss vanlige folk, og rett og slett tar en telefon til Raymond og spør: «Hva skjer?» Uansett, han krøp til korset etter noen dager da selv ikke moldenserne synes hans uttalelser var ok.

Raymond Johansen, ja. Det er ingen tvil om at han virkelig bryr seg om Oslo og innbyggerne der. Hans følelsesladde pressekonferanser er virkelig gode når de ikke blir for teatralske. Teatralske i den forstand at vi som bor her, ifølge Raymond, nærmer oss bristepunktet for n’te gang. Raymond, riktig nok er vi slitne og leie, men «vi står han av», selv om bølge tre skulle komme. Og i et land hvor din kommende regjeringspartner Senterpartiet står så sterkt, vil Oslo ikke forfordeles før krisen, gud forby, er total.

Raymond Johansen ivaretar sine borgere på en god måte og fremstår som klar og sterk. Vel og merke når han kun er byrådsleder i Oslo og ikke opposisjonspolitiker i Arbeiderpartiet. Det virker som om Raymond får paniske tendenser når Regjeringen overstyrer Oslo. En så dreven politiker som Johansen bør heve seg over alle former for partipolitikk. Byen hans har nå enorme utfordringer som koronaens episenter. Oslo bør være den byen i landet som virkelig innretter seg etter nasjonale instrukser fordi, som Høie en gang sa: Regjeringen besitter en utrolig kompetanse i de ulike departementene, samt FHI og Helsedirektoratet, som vi har direkte tilgang til.

Men det er snart valg, og Raymond kommer sannsynligvis ikke til å sitte stille og pent i båten frem til september. Mannen symboliserer urkraften i Arbeiderpartiet og er en av de få markante skikkelsene som en gang i karrieren har svettet i en manuell jobb. Etter valget vet ingen hvor politikerne hopper. Ei heller Raymond.

Men det er flere med markeringsbehov. Jonas Gahr Støre mener i fullt alvor at Arbeiderpartiet ville håndtert pandemien bedre enn dagens regjering. Akkurat det svaret får vi aldri, men Ap hadde nok også klart å håndtere en pandemi på en god måte, styringsdyktige som de er. Men man kan undres over om han har fått med seg, at vi har underdødelighet og resultater i verdensklasse. La oss håpe at vaksinen gjør at Støre ikke må bevise sine påstander etter valget i september, som han garantert vinner sammen med Slagsvold Vedum.

Sylvi Listhaug hadde også mye på hjertet etter statsministerens redegjørelse i Stortinget. Først slo hun inn noen åpne dører med at alle er slitne. Artig var det også å høre at partiet som vil sette ned skatter og avgifter, tok til orde for at regjeringen må pøse ut enda mer penger til næringslivet. Og så kom en runde i sporten etterpåklokskap. Denne gangen om vaksinen. Hvorfor EU? Hvorfor ikke slik som Israel og England? Tja; si det?

«Intet nytt fra vestfronten» kunne vært tittelen på Marit Arnstad i Senterpartiet sitt innlegg. Hun savnet mer nytt fra fronten i statsministerens redegjørelse. Men hun var ikke uenig i at kommunene skulle få mer ansvar. I vanlig språk betyr dette sannsynligvis at hun var sterkt enig. Men da må kommunene få den støtten de trenger, men hvilken støtte ble ikke kommentert. Den marginale forfordelingen av vaksiner til Oslo var helt greit, under forutsetning at det går lengre tid mellom sprøyte en og to. Likt skal det være. Uansett.

Den alltid så taleføre bergenseren og SV’eren Audun Lysbakken ga det råd til en annen bergenser, nemlig Erna, at hun burde redusere ordmengden, slik at mer av informasjonen kommer frem. Lysbakken, vær så snill. I disse tider trenger vi virkelig alle bergensere for å holde humøret oppe. Ellers var han generelt bekymret. Akkurat slik som fem millioner andre.

Kristoffer Robin Haug i MDG holdt et godt og saklig innlegg om de unges ensomhet og kom med klare råd til regjeringen. Faktisk klarte denne representanten å gi håp for tiden fremover for de unges ensomhet og sårbarhet. Hans avslutning hadde et snev av statsmannskunst i hans ærlige appell til nasjonalt og internasjonalt samhold.

Rødts representant Seher Aydar var mest opptatt av den ødeleggende frihandelen, EU og selvberging. En tale stort sett i preteritum med lite fokus på nære krisestrategier. Hun mente at regjeringen motarbeidet håndteringen av pandemien og at den har vært bakpå i hver sving. Underlige påstander i et land med gode pandemistatistikker.

Det siste vi som ikke sitter på Stortinget nå trenger, er etterpåklokskap og politisk spill. Vi vil ha politikere som trekker lasset sammen og er gode forbilder. Mulig alle burde lytte en gang til på innlegget til Haug i MDG. Han har faktisk skjønt det.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.