Oslo Høyre plages av en identitetskamp som vil avgjøre om de får makten tilbake i hovedstaden

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Akkurat hva som skjer i Oslo Høyre for tiden vet knapt de tillitsvalgte selv. Ifølge flere aviser mistet den sittende lederen Heidi Nordby Lunde støtte fra mange av lokallagene uten at hun oppfattet det selv.

Nå har hun gjort det klart at hun trekker seg på årsmøtet i januar, og de mulige arvtakernes posisjonering er i gang.

Spørsmål om profil

Denne uken er historien at alle aktuelle kandidater, med et mulig unntak for Mathilde Tybring-Gjedde, sier nei til å overta.

Det kan skyldes at jobben ser veldig lite tiltrekkende ut, men det er absolutt mest sannsynlig at mange av de som nå sier nei, gjør det av taktiske grunner.

«Det viktige poenget, som også de tillitsvalgte i Oslo Høyre kan ta med seg, er at det aldri finnes politiske tilnærminger som alltid er riktige»

Det er nesten utenkelig at profesjonelle politikere vil si nei til en posisjon som blant mye annet kan sikre dem plass på Stortinget helt til 2029.

Oslo Høyre nominerer vanligvis sin egen leder til fast plass på stortingsvalglisten. Den som blir valgt til leder i januar har gode utsikter til å bli sittende helt til nominasjonene for stortingsvalget i 2025 er over.

I hvert fall har det pleid å være slik at lederne blir sittende i minst fire år. Nå kan det være annerledes.

Ledervalget henger nemlig tett sammen med det som fra utsiden ser ut som en klassisk identitetskamp. Der kan frontene bevege seg frem og tilbake over noen år, og det kan bli skifte både av politikk og ledelse i de kommende årene.

Det er nemlig ikke enkle avveininger Oslo Høyres tillitsvalgte skal gjøre.

Spørsmålet for dem er meget enkelt sagt om de skal ha en profil slik at de er gjenkjennelig for sine kjernevelgere og negative til det aller meste av det byrådet gjør for å skape en grønn hovedstad.

Eller skal partiet heller ta konkurransen opp med de rødgrønne byrådspartiene.

Partiet vil i så fall si at det deler visjonen om en nærmest bilfri hovedstad med gode og tette bomiljøer, men at disse målene kan nås med andre virkemidler enn de Ap/SV/MDG nå tyr til.

Med dagens befolkningssammensetning er det den grønne profilen som gir best håp om bydelsmakt etter neste kommunevalg.

Oslo skiller seg i liten grad fra andre europeiske hovedsteder – flertallet av velgerne er rødgrønne og de er langt mer radikale enn gjennomsnittet av velgerne i resten av landet.

Danmark skal ha kommunevalg om to uker og der ligger nå Enhetslisten, som er ganske likt det norske Rødt, foran sosialdemokratene på meningsmålingene i København.

Dersom Oslo Høyre velger å kjøre valgkamp for opprettholdelse av parkeringsplasser i sentrum, mot sykkelveier og mot såkalte halvkommunister i MDG, vil partiet konkurrere med Frp og ulike varianter av bompengemotstanderpartier om en relativt liten velgergruppe.

Partiet vil dessuten gamble med sine faste allierte.

Venstre kan i en slik situasjon konkurrere med Høyre om å overta som et alternativ for velgere som vil ha en grønn by med bilfrie og tette bomiljøer, men som misliker alle andre sider av det rødgrønne byrådets politikk.

Ikke minst er det mange klima og miljøopptatte velgere som synes det er greit med privat konkurranse i helse- og omsorgssektoren, og som stiller spørsmålstegn ved byrådets skolepolitikk.

Når dette er sagt, burde det være enkelt for Oslo Høyres årsmøte å velge kurs. Ingenting er viktigere enn igjen å få byrådsmakt.

På den annen side: Det finnes mange eksempler på partier som har gjort mislykkede forsøk på å tilpasse seg velgerne. Prisen for å forlate sine kjernevelgere kan være skyhøy.

Martin Kolberg

I et slikt perspektiv er biografien om Aps tidligere partisekretær Martin Kolberg interessant.

Den er ført i pennen av kommentator Hege Ulstein i Dagsavisen, og det er ifølge medieomtalen ingen viktigere budskap i boken enn at Arbeiderpartiet alltid må stå opp for de svake i samfunnet, og at partiet aldri må kaste vrak på sin historie.

Kolbergs viktigste historiske fortjeneste er at han sto i front for gjenreisningen av Arbeiderpartiet etter katastrofevalget i 2001.

I den forbindelse reaktiviserte han de historiske forbindelsene til fagbevegelsen, og han åpnet opp for regjeringssamarbeid med Sp og SV.

I ettertid dreier hele hans politiske historie etter det seg om at han fant tilbake til røttene.

Akkurat nå er Kolbergs budskap i vinden.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen er blitt kjent for å erkjenne at det ikke var den tradisjonelle arbeiderklassen som forlot sosialdemokratiet, men at det tvert imot var det sosialdemokratiske partiet som i en periode forlot arbeiderklassen.

Når dagens Ap-strateger forklarer årets relative valgsuksess, er det ved å vise til at det nye programmet var klart rødgrønt.

Man forsøkte ikke å konkurrere med Høyre om de såkalte lilla-velgerne.

Samtidig er det verdt å minne om at verken det danske eller det norske sosialdemokratiske partiet er tilbake på gamle høyder.

Aps valg i høst var det nest dårligste i moderne tid, og det er Sps og SVs fremgang som har skaffet det regjeringsmakt.

Historisk sett er det også verdt å minne om at den europeiske sosialdemokraten som i dag er aller mest utskjelt, Tony Blair, var den aller første Labour-lederen i historien som vant tre valg på rad.

Modernisering

Kontrafaktisk historie er risikabelt, men det er vanskelig å tenke seg at han ville ha fått ti år som statsminister, om han ikke hadde modernisert det britiske arbeiderpartiet ganske kraftig.

I ordet «modernisering» ligger det blant annet at han ved hjelp av opinionsundersøkelser og fokusgrupper hele tiden sørget for at partiet tilpasset seg store nye velgergrupper som ikke definerte seg som klassisk arbeiderklasse.

Noe av det interessante med Martin Kolberg er at han på slutten av 1980- og hele 1990-tallet var med på mye av den samme moderniseringen her i landet som Blair sto for i Storbritannia.

Han var Torbjørn Jaglands nærmeste allierte frem til et dramatisk brudd på midten av 1990-tallet, og Jagland var den som ble satt av Gro Harlem Brundtland til å modernisere det norske arbeiderpartiet.

Den gangen i posisjonen som partisekretær.

Det viktige poenget, som også de tillitsvalgte i Oslo Høyre kan ta med seg, er at det aldri finnes politiske tilnærminger som alltid er riktige.

Både samfunnet og politikken rundt et parti forandrer seg. Dessuten kan man i politikken av og til vinne pyrrhosseiere.

Det kan skje som det gjorde med Jens Stoltenberg da han dannet sin første regjering.

Han vant regjeringsmakten, han viste handlekraft, men han tapte både valg og kontrollen over eget parti i etterkant.

Det var nemlig Martin Kolberg, og ikke Jens Stoltenberg som satte kursen for Arbeiderpartiet i de første årene etter valgkatastrofen i 2001.