Oppløsningstendenser

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Dette må ha vært en av regjeringens verste korona-uker. Den kunne ha blitt så bra – med gjenåpning i Oslo og lettelser på restriksjoner landet rundt. Selv herrelandslaget i fotball fikk en hjelpende hånd fra regjeringen:

Landslagssjefen fikk ta med seg spillere fra norsk eliteserie til landskampene som skal være i Spania. Mens karanteneregelverket fortsatt er superstrengt, skal fotballspillerne slippe hotell og få lov til å trene og spille kamp med en gang de kommer tilbake til Norge.

Fotballunntaket gjelder bare for de syv spillerne fra eliteserien som ble tatt ut på landslaget, og er følgelig en bagatellmessig lettelse. Likevel er den symbolsk viktig. De mange som mener at fotball er det aller viktigste av alt uviktig her i verden har fått et lite vink om at det i hvert fall er noen i regjeringen som kanskje sympatiserer med dem.

«Beredskapsvaksinering»

Nesten like bagatellmessig, men enda mer symbolsk viktig, er regjeringens beslutning om å sette av 500 doser til såkalt beredskapsvaksinering. I utgangspunktet var beslutningen bare uforståelig, men etter hvert har den også gitt grunnlag for spekulasjoner om at regjeringen er blitt så sliten at det både går utover samholdet og evnen til å se rekkevidden av egne avgjørelser.

Samholdet først: Helseminister Bent Høie vil ikke fortelle hva som skjedde i forrige uke da beslutningen om beredskapsvaksinering ble fattet. Alt tyder likevel på at kunnskapsminister Guri Melby har rett når hun sier til VG at hele regjeringen var samlet om å tilby vaksiner til stortingsrepresentantene, statsrådene og vel 300 andre i samfunnskritiske lederstillinger.

En stund etter at Høie var med på denne samlede beslutningen i regjeringskollegiet har han så informert statsminister Solberg om at han ikke selv ville benytte seg av tilbudet. Han ville ikke være vaksinesniker, og ville vente på sin plass i køen hjemme i Stavanger. Høie går ikke for å være dum, så det må ha streifet ham at han med det skapte ganske store problemer både for regjeringen og for statsrådskollegene.

Han sier riktignok nå at vaksinesnike-betraktningen gjaldt spesielt for ham, siden han har blitt spurt om dette helt siden januar. Det er også viktig for ham å holde ord. Hva da med alle de andre statsrådene som helt sikkert har fått tilsvarende spørsmål – om enn ikke så ofte som Høie har fått dem? De har forsvart det som inntil forrige uke var regjeringens politikk; nemlig at det ikke var aktuelt å la statsrådene gå foran i vaksinekøen. Dersom Høies resonnement allmengjøres, blir ikke de andre statsrådene bare vaksinesnikere, de holder heller ikke ord.

Hvordan politikk oppfattes

Beredskapsminister Monica Mæland har et tilleggsproblem. Når Høie insisterer på at det er hans vurderinger av egen sårbarhet og integritet som ligger bak beslutningen om ikke å ta vaksinen nå, ødelegger han for hennes viktigste beredskapsargument. Hun har i de siste dagene gjentatt og gjentatt at de 500 vaksinene ikke gis til personer, men de gis til roller. Det er rollene man må passe på at ikke blir satt ut av spill.

Selv om Mæland understreker at det ikke er vaksinetvang her i landet, og at også Bent Høie er beskyttet av menneskerettighetene, så må hun som beredskapsminister kunne forvente at hennes anbefaling blir oppfattet som en instruks. Slik er det i beredskapsorganisasjoner.

Det overstående er en teoretisk betraktning. Bent Høie står på toppen av et stort system som helt sikkert vil fungere ganske bra, selv om han skulle bli syk. Dessuten er risikoen for en fjerde og enda mer alvorlig smittebølge synkende.

Men stats­ministeren er kanskje kommet dit at det er blitt et mål å holde fast ved det man først tenkte – uten å ta hensyn til hvordan det oppfattes der ute. I så fall er veien til valgnederlaget staket ut

Nettopp den synkende risikoen gjør at hele beredskapsvaksineringen virker uforståelig. Spesielt underlig er det at alle stortingsrepresentantene får vaksinetilbudet nå. De har tross alt klart å holde Stortinget i gang under hele pandemien – også i de kritiske dagene etter 12. mars.

At regjeringen har trodd at beredskapsargumentet ville bli forstått, tyder på at den har mistet litt av evnen til å se hvordan egen politikk oppfattes. Eller eventuelt at den ikke bryr seg.

Det gjelder også på skolefeltet. Kunnskapsminister Guri Melby kan med rette beskyldes for at hun og regjeringen har bidratt til at det natt til torsdag ble lærer- og helsearbeiderstreik i kommunene. Formelt sett har ikke regjeringen noe med den streiken å gjøre.

Det er kommunenes organisasjon KS som er arbeidsgiver og har vært i lønnsforhandlinger. Et relativt svakt lønnsoppgjør i fjor har også gjort at det i år var stor sannsynlighet for streik helt uavhengig av hvordan regjeringen opptrådte.

Samtidig har lærernes og sykepleiernes organisasjoner i lang tid snakket om verdsetting i videre betydning enn bare lønn. De har beskyldt regjeringen for ikke å sette tilstrekkelig pris på den innsatsen de har gjort under koronakrisen. Beslutningen om å la stortingspolitikerne komme først i vaksinekøen oppfattes som et slag i ansiktet.

Provoserende

Det samme gjorde Guri Melbys insistering på at skolene skulle gjennomføre muntlig eksamen. Torsdag morgen snudde hun, men hele onsdagen opptrådte hun både i NRKs politisk kvarter og i Stortingets spørretime som en enslig forsvarer av muntlig eksamen.

Praktisk talt alle aktører i skole-Norge foreslo avlysning fordi stadig nye smitteutbrudd førte til uforutsigbarhet og urettferdighet, men Melby sto på sitt. For henne var læringstrykket det viktigste. Hun påpekte at det i fjor var mange skoler der det i praksis ikke skjedde noe i juni.

For lærere og elever som har vært igjennom et ekstremt vanskelig år med masse avbrudd i læringen og alt for få fysiske møter virker det provoserende at den ansvarlige statsråd tror det er muntlig eksamen som skal til for å få dem til å gjøre jobben sin i juni.

Melby og regjeringen har i løpet av den siste uken skapt et klima som gjorde det helt umulig for lærernes og sykepleiernes lønnsforhandlere å anbefale et forhandlingsresultat. Medlemmene er så sinte at de helt sikkert ville ha vendt tommelen ned.

Det hadde vært interessant å vite hvor involvert Erna Solberg har vært i beslutningen om inntil det lengste å stå fast på beslutningen om å avholde muntlig eksamen. For Høyre er eksamen og læringstrykk enda viktigere enn det er for Venstre. Statsministeren er kanskje blitt så vant til protester at hun ikke lenger bryr seg.

Det kan også være forklaringen på at hun kunngjorde regjeringens beslutning om beredskapsvaksinering på tross av at hun visste om Bent Høies private boikott. Hun må ha forstått at det ville skape problemer for regjeringens kommunikasjon, og hun hadde muligheter til å snu. Forrige fredag var det mange viktige vaksinenyheter å annonsere – beslutningen om de 500 dosene var i utgangspunktet den aller minste.

Men statsministeren er kanskje kommet dit at det er blitt et mål å holde fast ved det man først tenkte – uten å ta hensyn til hvordan det oppfattes der ute. I så fall er veien til valgnederlaget staket ut.