Påtrykket fra samfunnet har fått en rekke oljeledere, inkludert Shell, BP, og Total til å følge opp med nye mål om null-utslipp innen 2050, skriver Tor W. Andreassen.
REUTERS.
Oljeledere må innse at grønn er den nye fargen
Tor W Andreassen er professor og tilknyttet DIG-senteret ved Norges Handelshøyskole.
SYNSPUNKT | 24 mai i år ble tre store oljeselskaper rystes i sine grunnvoller. Shell ble pålagt av Nederlandsk rett å øke tempoet i reduksjonen av sine fossile utslipp. I USA stemte Chevrons aksjonærer for det samme. På samme dag lyktes Engine No 1, et lite nystartet Amerikansk sosialt investor og aktivist selskap, å få inn to miljøvennlige medlemmer i Exxon Mobil sitt styre.
Mens dette er gode nyheter, er jeg forundret over olje-ledernes sendrektighet i tilpasningen til en grønnere økonomi. Tallenes tale er tydelig.
Andel strøm fra fornybare kilder har økt fra 18% i 2009 til 28% i 2020. Prisen på strøm fra solceller har falt med 90% siden 2009 til USD37 pr MWh i 2020. Landbasert vindkraft har i samme periode falt med 70% til USD 40. Gitt hastigheten som kostnadene for fornybar energi faller med, er det bare et tidsspørsmål før fornybar energi blir den dominante energkilden. Allerede i 2050 antar man at fornybar energi utgjør mer enn 50% av verdens strømproduksjon. Hvorfor vente på det uungåelige.
En grunn kan være at oljeledernes tankemodeller for verdiskaping er låst fast i et «Kodak moment». Resultatet er at man blir værende ved det gamle - selv når økonomien skranter. Exxon Mobils løsning på et historisk høyt underskudd på USD 22.000 milliarder i 2020 var å vedta å øke oljeproduksjonen med 25% frem mot 2025.
En grunn kan være at oljeledernes tankemodeller for verdiskaping er låst fast i et «Kodak moment»
En annen forklaring kan være at de samme lederne er opptatt av å ivareta aksjonærenes interesser. For eksempel har Exxon Mobils lånt mer enn USD 60.000 milliarder for å kjøpe tilbake egne aksjer (og dermed holde aksjekursen kunstig høy) og for å finansiere utbytte til aksjonærene.
Nobelprisvinner Milton Friedman startet i 1970 diskusjonen om at bedriftenes oppgave var å tjene penger for aksjonærene. I dag er denne doktrinen død og erstattet med det vi kaller den tredoble bunnlinje: Profit, People, og Planet. Man oppnår lønnsomhet ved å bygge inn hensyn til mennesker og miljø i alle diskusjoner.
I boken «Grow the Pie» redegjør og dokumenter finans-professor Alex Edmans, London Business School, hvordan selskaper kan skape og dele en større kake ved å bedre kombinere samfunnsmessig hensikt og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Nøkkelen ligger i å se seg som en del av en større verdiskaping - «grow the pie!»
Forskningen er klar - og det har den vært en stund. Når bedriftene forlater profit maksimerings for aksjonærene og tar et større perspektiv ala hva som er best for samfunnet og mennesker, oppnår de en høyere langsiktig avkastning for investorene.
Påtrykket fra samfunnet har fått en rekke oljeledere, inkludert Shell, BP, og Total til å følge opp med nye mål om null-utslipp innen 2050. Equinors ledelse har uttalt at de i løpet av de neste fem årene skal ti-doble sin produksjon av fornybar energi - riktig nok fra lave tall. Bedre sent enn aldri.
