Norges fremtidige næringsliv!
Tor W. Andreassen er professor og leder av DIG-senteret ved Norges Handelshøyskole.
SYNSPUNKT. Stortingsmelding 22 (Data som ressurs), NOU 2021:4 (Norge mot 2025), og Innovasjonstalen 2021 har en ting til felles. De peker alle på betydningen av digitalisering, automatisering, og datadrevet innovasjon for verdiskaping på kort og lang sikt. Da er det et paradoks at ledende næringspolitiske stemmer hevder at fremtiden skal bygges på produksjon av generiske naturressurser.
Da jeg leste Regjeringens Perspektivmelding 2021 ble jeg igjen minnet på fordelingen av verdiskapingen i Norge målt som brutto nasjonalprodukt: primærnæringer (jordbruk og fiske) 10%, sekundærnæringer (industri) 10% og tertiærnæringer (tjenester) 80%. Frem mot 2060 antar man at tjenester vil vokse til om lag 90% av BNP.
Etterkrigstidens store industrielle lokomotiver som for eksempel Hydro, Elkem, Yara, og Equinor (Statoil) viker med andre ord gradvis plass for en underskog av store og små digitale tjenesteytende virksomheter som for eksempel Bulder bank, Vizrt, Myreze, eller Kahoot.
Mens forskere, ledere og lovgivere gradvis tar innover seg at Norge anno 2021 er en liten åpen kunnskapsbasert tjenesteøkonomi, sliter de samme menneskene med betydningen av digitalisering.
Nå er ikke bruk av teknologi i produksjonsprosessene for å øke kvaliteten eller redusere produksjonskostnadene, nytt i Norge. Vår konkurranseevne har siden 1945 i stor grad vært betinget av effektiv produksjon og administrasjon – spesielt i den internasjonale konkurransen hvor norske virksomheter i liten grad kunne påvirke markedsprisen.
NHO-rapporten Fremtidens næringsliv gir en god beskrivelse av hvor vår kollektive forståelse av verdiskaping kommer fra og hvor NHO mener at Norge kan ta en posisjon i verden. Spesielt peker rapporten på ytterligere bruk av våre naturressurser som olje, gass, fisk, mineraler, og fornybar energi.
Jeg tror ikke det er tilstrekkelig å fortsette etterkrigstiden suksessformel – produksjon og eksport av generiske varer - for å sikre fremtidens velstandsutvikling i Norge. Vi må utvikle nye kompetanser innen verdiskaping, innovasjoner, og omstilling i en digital æra hvor kundetilførte verdier er sentralt for etterspørsel og betalingsvilje. Her er mye ugjort.
For mange norske ledere er det å skape verdier for kundene et nytt område som krever mer kunde- og markedsinnsikt enn produksjonsinnsikt. På samme måte som man kan skape ny teknologi, kan man skape nye markeder. Teknologier som for eksempel kunstig intelligens, 5G, og Internet of Things er svært kraftfulle teknologier hver for seg, men enda sterkere sammen. Lederes forståelse av mulighetsrommet, er pt dessverre begrenset.
Innovasjon Norge har rett når de i Innovasjonstalen 2021 hevder at vi fremover må ha søkelys på «virksomheter som har en mer proaktiv strategi og støtter opp om utvikling av nye produkter, nye forretningsmodeller, nye salgskanaler, nye måter å organisere verdikjedene på og nye markeder».
Vi så konturene av disse utfordringene da vi i 2019 utforsket verdiforslaget for NHHs nye forskningssenter – Digital Innovations for sustainable Growth (DIG). I prosessen intervjuet vi en rekke norske toppledere med hensyn til hva de følte behov for å forstå bedre – implisitt hva vi forskere burde bruke tiden vår på. Fire temaer gikk igjen.
- Hvordan implementere digitale innovasjoner og oppnå større kommersiell suksess?
- Hvordan innoverer man forretningsmodellen og hva er best for hvem?
- Hvordan kan vi forstå og navigere i digitale økosystemer?
- Hvordan forbereder man seg for transformasjon og radikale endringer?
Det som har tatt oss til hvor vi er i dag er ikke det samme som vil ta oss dit vi trenger å være i fremtiden - en fremtid som i langt større grad er basert på digital verdiskaping og bærekraftig vekst. Alt tyder på at ledere av store virksomheter føler nå-situasjonen som en brennende plattform og at vi trenger en dypere forståelse av moderne verdiskaping.
For å finansiere vår velferdsstat må vi utvikle et næringsliv som beveger seg oppover i næringskjeden mot digitale og kunnskapsbaserte tjenester. I denne enden av skalaen er betalingsviljen høy. I den andre enden - produksjon av generiske naturressurser - er betalingsviljen lav. Norge er ikke tjent med et kappløp mot de laveste (lønns)kostnadene.
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
